Flodbølger.

Jeg åpner øynene. I et par sekunder kjenner jeg ingenting. Hjernen er søvnig. Sløv.
Lufta står stille. Klam. Varm. Jeg trekker pusten dypt, og noe eksploderer inni meg. Smertene skyller gjennom kroppen som massive flodbølger.
Sommeren er så deilig. Så sløvende vakker. Men den har gjort noe med meg. Varmen vekker smertene.
Desperasjonen bygger seg opp. Det er like før alt i meg brister.
Jeg ligger stille, men det føles som å falle ned i et uendelig mørke. Jeg klarer ikke forholde meg til meg selv. Det strider mot alt jeg har lært, men her og nå forsvarer jeg vett og forstand ved å distansere meg. Ikke kjenn etter. Ikke ta inn smertene. De er ikke meg. Jeg nekter å godta dem.
Så jeg går inn i en stille krig mot meg selv. Jeg kjenner jeg forakter de delene av meg som forårsaker så mye vondt. Deler av meg vil straffe, vil gjøre vondt tilbake. En galskap brygger i meg. Jeg forstår at jeg er i en situasjon der jeg taper uansett hva jeg gjør.
Jeg vil ikke føle. Vil ikke tenke. Vil ikke være.
Men jeg føler. Tenker. Er.
Jeg tar medisinene mine. Tør fortsatt ikke røre meg. Så jeg ligger her. Lukker øynene og ber stille om at smertene må roe seg. Om at jeg ikke vil miste meg selv i dag heller.
Etter en liten time faller ting på plass. Medisinene virker. Nok til at jeg kommer meg ugrasiøst opp i sittende stilling. Jeg kler på meg. Forsiktig. Klønete.
I det jeg reiser meg opp får jeg et glimt av meg selv i speilet. Jeg smiler til meg selv. Flodbølgene fikk ikke dratt meg under i dag heller. Jeg står oppreist. En seier større enn mange kan fatte. Nå kan dagen starte. Sakte. Uten kamp.

Ingen kommentarer

Mariann

12.08.2014 kl.18:58

<3

Skriv en ny kommentar

hits