Kneblet av min egen usikkerhet,

Det er så vanskelig å være ærlig. Så vanskelig å finne ordene som forklarer. Ord jeg ikke selv ender opp med å misforstå. 

Da jeg gikk til verdens beste psykiater for snart ti år siden fortalte jeg han om kaosdyret. Et dyr som lever inni meg og som skaper uro, frykt, sorg og fortvilelse - fordi det ligger i dens natur. Et dyr som gjør meg alene og tom for ord. Et ekkelt dyr som gjør at det jeg ser i meg selv, det jeg føler blir fordreid til grusomme ting.

Siden den gang har jeg stort sett følt meg frisk. Trygg i meg selv. Sterk. Jeg har ikke tvilt på ordene mine. Jeg har følt meg viktig nok til å dele av meg selv.



Jeg har brukt vinteren på å granske meg selv. Satt meg selv på sidelinja, for så å hente råd og tilbakemeldinger i det jeg har oppdaget hva som er galt inni meg. 

Kaosdyret er tilbake. Men forskjellen er stor. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke nå. Jeg har ikke gitt opp troen på livet. Troen på det gode. Troen på meg. Jeg vet om min egen styrke og jeg står støtt i mitt eget sinn.

Men fysisk. Fysisk er alt kaos. Og her ligger kjernen til problemet. Jeg finner ikke ordene til å beskrive dette. Ordene som kan forklare hva som foregår i kroppen min. Og med det føler jeg meg ensom. Trist. Sliten. Og ofte ubrukelig.

Jeg har det vondt. Veldig vondt. Jeg har smerter hele dagen. Fra jeg våkner. Til jeg legger meg. Og om natta våkner jeg av mareritt, smerter og uro. Det river i beina mine, nervene er for korte, de prøver å strekke seg, men de står bare i spenn. Ryggen svir, brenner, klorer meg inn i kjøttet - inn til beinet. Jeg vil hyle. Høyt. Skrike at nok er nok. Jeg må ha en pause. Jeg må ha litt ro. 

Tårene sitter løst. Jeg gråter før jeg i det hele tatt registrerer hva som skjer. Jeg kjenner våte kinn før reaksjonen og følelsene har nådd gjennom systemet. Og jeg føler på en håpløshet jeg ikke har vært borti på lenge. På evig lenge. Kaos. Ubeskrivelig kaos.

Jeg har gått turer i vinter. Utallige turer. Flere hundre kilometer har jeg gått så langt i år. Jeg har ikke klart å stoppe. Egentlig vil jeg bare gå - gå til verdens ende. Å gå gir meg ro. Å gå demper smerter. Å gå gir meg livskraft og styrke til å holde ut. 



Nå. Nå kan jeg ikke gå. Ikke sånn som jeg vil. Og det gjør meg rasende. Jeg sitter fast i min egen kropp. Jeg er så opprivende fortvilt at jeg veksler mellom hysterisk latter og krampegråt på få sekunder. 

Det har vært så mye lettere å være stille. Late som. Ta på masken. Se så fint jeg smiler. Se så greit alt er. Se så lite frykt jeg bærer på.

Så møter jeg meg selv i usikkerheten. I det kroppen viser tegn som får meg til å undre. Som gjør meg om til en bitteliten fugleunge som har falt ut av redet. Jeg er så hjelpeløs. Jeg er så opprørt. Jeg er så tankefull, jeg er så tom. 

I det ene øyeblikket ser jeg alt med klarhet. Jeg er meg. Min egen herre. God nok. Klar til å kjempe denne kampen. Det blir jo bedre. Det blir alltid bedre. Men så snur vinden. Og med den snur jeg. Jeg står såvidt oppreist. Jeg knuser i møte med en ny dag. Jeg reagerer med sorg hver kveld. Fordi jeg ikke vil legge meg. Fordi tanken på en ny morgendag er alt jeg hater. Med en vill og utemmet kraft hater jeg smertene som tar for seg av alt jeg er. Den stjeler dagene mine, tygger opp energien min og spytter ut livsgleden min.

Jeg er mer enn bare smerter. Men akkurat nå føles det slett ikke sånn.

Og med dager som dette kommer skammen. Skammen over at jeg ikke duger. At jeg er verdiløs i det store bildet. Og dermed er sirkelen komplett. Jeg knebler ordene mine fordi de ikke fortjener livets rett. Men her er de. Stygge. Ærlige. Jeg. Har. Det. Vondt.

Og det er faktisk greit å si det. Det er faktisk ok å skrive det ned. Åpne opp for å dele igjen. 

Ting blir bedre. Alt tilsier det. I mens venter jeg. Utålmodig. Sliten. Men forsiktig optimistisk.



5 kommentarer

Mariann

20.05.2014 kl.15:16

<3 Kjære vakre deg <3

Hilde Antila

20.05.2014 kl.16:46

Vænnen min, gråter med dæ :'(

Ord blir fattige hær...

Så inderlig urettferdig at dette er din hverdag Pia...

Klump i halsen å føler med dæ, så hjertet mitt hverker (u)

Om det gikk, sku æ tatt bort alle dine smerter å plager...

Glad i dæ vænnen min <3

Lillja

20.05.2014 kl.17:26

Fineste Pia. Life is a bitch and then you die! Klem sendes dæ med håp om bedre tider snart <3

Prinsesse Grønn

20.05.2014 kl.22:26

Lillja: Well, that is truer than true. :p Klem til dæ også. <3

Prinsesse Grønn

20.05.2014 kl.22:41

Mariann: <3

Prinsesse Grønn

20.05.2014 kl.22:42

Hilde Antila: Fineste du. Så godt å høre stemmen din igjen. Har savna dæ og savne dæ fortsatt utrulig masse. <3 Æ e så gla i dæ, ikke glem det. <3

Skriv en ny kommentar

hits