Jeg ser meg.

Jeg ser meg.
For første gang det siste halve året. Ikke flyktig og overfladisk. Ikke tvilende og urolig.
Jeg ser meg med alt jeg er.
Alt jeg har vært denne vinteren. Jeg ser alt som har skjedd. Alt som har skapt arr. Alt som har fått meg til å vokse.
Plutselig ser jeg det. At jeg er meg. Jeg har vært usikker. Lengtet tilbake til meg selv. Lett på alle mulige steder.
Så mye har gjort vondt. Så mye har vært mer smertefullt enn jeg har vært i stand til å håndtere.
Jeg har vært redd for å miste forstanden. Klamret meg fast til hva som enn måtte være nær meg i det avgrunnen stirrer meg i hvitøyet.
Øyeblikkene av godhet har holdt meg sammen. Samlet. I de har jeg unngått å forgå. I de har jeg vokst meg sterkere enn alt det andre.
Nå ser jeg at jeg er her. Her. Ikke alle andre steder. Jeg har vært her hele tiden.
Det har bare vært så vanskelig å se gjennom sløret av alt det som har pågått. Alt det som har stjålet dagene mine. Stjålet meg.
Nå ser jeg at jeg aldri ble borte.
Jeg har vært her hele tiden.
Jeg har bare glemt å se etter.
Men nå.
Nå ser jeg meg.

Én kommentar

Kristi Pedersen

20.05.2014 kl.13:33

veldig fint skrevet!

Prinsesse Grønn

20.05.2014 kl.13:41

Kristi Pedersen: Tusen takk. <3

Skriv en ny kommentar

hits