Jeg lever.



Brått er høsten her. Med full kraft. Den fargerike og solrike delen er blåst av banen. Tilbake står nakne trær og regntunge landskap.
Dette er min årstid. Mørket som omfavner oss får meg til å føle meg trygg. Jeg ser endringene i naturene fra dag til dag, og legger merke til nye detaljer hele tiden.
Jeg er mer oppmerksom på det som skjer rundt meg. Dette er tiden der jeg går inn i meg selv.
Jeg finner tilbake til grubleren i meg. Hun som analyserer alt. Hun som føler med hvert fiber i kroppen.
Alt blir så forsterket for meg når høsten troner utenfor. Gleder fører meg til nye høyder, sorger slår meg ned i kjelleren med et knyttneveslag i kjeften.
Jeg lever. Det er det ingen tvil om.
Jeg går i dvale om sommeren. I form av at jeg da bare flyter med. Jeg har det godt, og har ikke noe behov for å fundere så mye over det. Jeg stopper opp og nyter det faktum at jeg bare er.
At det er fint å være. Uten å komplisere.
Men høsten. Høsten er en annen historie. Jeg elsker høsten. Min elskede årstid som vekker meg så grundig til live.
Årstiden som tvinger meg til å ta et oppgjør. Med alt jeg har utsatt. Alt jeg har undertrykt. Og alt som topper seg.
Alle isfjellene jeg ikke engang ante var der. Nå er de der. Alle sammen. Og jeg kjenner det. Jeg kjenner alt.
Det gjør vondt. Det gjør godt. Det gjør at jeg met ett er mer enn bare en som følger strømmen.
Plutselig er jeg alt. Alt og ingenting.
Høsten er en virvelvind, en vulkan, en langvarig storm. Og forholdet mitt til den er turbulent. Turbulent, men ekte.
Jeg elsker høsten. Jeg elsker at jeg lever igjen.
Uansett hvor forbanna vondt det gjør.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits