Mitt stille vann...

Sommeren har vært god. Ordene har vært av den gode sorten. Slik sommerord skal være. Opplevelser. Varme. Familietid. Kjærlighet. Det har vært fint å være til. Fint å kjenne på at livet byr på ufattelig mye glede om man bare tillater det. I natt har jeg tid til å tenke. Tid har jeg plutselig overskudd av. Ved siden av meg i mørket ligger min kjæreste skatt. Min aller mest dyrebare. Han sover. Og har gjort det lenge. Klokka er for mye. Andre vil kanskje si den er for lite. Men for meg er den mye til klokke å være. Jeg har ikke sovet. Jeg har sett inn i denne vesle skjermen. Latt mobilens internett ta meg med. Det er lenge siden jeg har følt trang til å flykte. Heldigvis. Men i natt vil jeg langt bort. Vekk fra meg selv. Flukten er halvhjertet. Aller helst vil jeg bare lukke øynene. Sove. Men smertens sylskarpe grep er over meg. Jeg finner ikke ro. Jeg slapper ikke av. Nå våker jeg. Våker og venter. Jeg må sove litt. Kjære ryggen min, gi meg noen timer? Vi kan kalle det våpenhvile om du vil. Jeg er rede til å ta opp kampen igjen senere i dag. Om du bare gir meg noen timer til å ruste opp. Sommeren har fortsatt langt igjen. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Selv i natt. Selv mens jeg forgjeves kjemper mot meg selv. Dette er en natt. En vond natt. Tenk så mange gode som venter. Gjennom ordene har jeg funnet fotfeste. Jeg mistenker usammenhengende setninger og skrivefeil. Jeg bryr meg ikke. Jeg har herved mobilblogga for første gang. Og det fungerte nøyaktig som jeg ville. God natt. God august.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits