Jeg og Natten.



Så er vi her igjen. Du og jeg. Det er lenge siden vi har sett hverandre slik som dette. Lenge siden det bare var oss. Sist vi møttes på denne måten var det med forstyrrelser fra skolebøker.
Nå er jeg alene. Du har min fulle oppmerksomhet.
Jeg er meg. Du er Natten. Før, i et liv langt tilbake i tid, var vi bestevenner. Vi gledet oss til å se hverandre. Frydet oss når vi fikk lange og mørke timer sammen.
Ting har endret seg. Jeg prioriterer ikke deg nå. Jeg prioriterer Dagen.
Jeg merker du møter meg nølende. Litt spørrende ser du på meg. Skal vi virkelig være sammen nå? Du lurer meg ikke, gjør du vel? Jeg forsikrer deg om at jeg ikke lurer deg. At mine intensjoner er rene. Det er oss to nå. Akkurat nå. Det blir nok lenge til neste gang, og sånn vil jeg det skal være.
Jeg lytter til lydene dine. En fugl har våknet. Den synger hest. Noen biler surrer forbi. Kanskje er det noen som har feiret sommeren og er på vei hjem? Det klukker i rørene på badet.
Utenom dette er det bare pusten min og fingrene mine som treffer tastaturet som bryter stillheten. 
Sakte smyger lyset seg inn gjennom vinduene. Det blir lyst tidlig her i nord.
Egentlig liker jeg deg, Natten, best når du er mørk. Når du er kald, mørk og stjerneklar. Da er du på ditt vakreste. Da er du stille. Da er du trygg og god.
Og da er jeg trygg. I meg selv.
Nå er jeg her med deg fordi jeg har det vondt. Ikke inni meg som så mange ganger tidligere. Så altfor mange ganger har vi møttes fordi jeg mentalt har vridd meg i intense tak av smerter. I
kke nå. Nå er det fysisk. Nå er det kroppen som gjør opprør. Hver celle er smerte. Hver celle er kvalme. Hver celle er i trassalderen.



Jeg har funnet roen i deg. Nok en gang. I ditt mulm og mørke har jeg fått slippe taket. Jeg har falt inn i dine armer og latt alt av bekymringer og uro forlate meg.
Som religionen renser de troende har du gjort meg nogenlunde hel igjen.
Som du gjorde før. Det forbløffer meg hvor trofast du er.
Etter all denne tiden.
Jeg må snart forlate deg igjen. Jeg kjenner hodet trenger hvile. Hvis bare kroppen vil la meg hvile.
Vi inngår kompromisser. La meg hvile nå, så skal du få brukes i morgen.
Jeg lover kroppen bevegelse om den lar sjelen min, tankene mine, hjertet mitt hvile litt i natt.  

Vi sees nok igjen, gamle venn. Takk for at du tok vare på meg denne gangen også.
Jeg er glad jeg kan stole på deg, selv om vi sjelden møtes alene lengre.
Du og jeg. Jeg og Natten.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits