Spontan og lykkelig.

Siden jeg flyttet til Brønnøysund for tre og et halvt år siden så har jeg hatt et mål om å sykle til Torghatten, gå opp i Torghatten - og aller helst komme meg hjem like hel etterpå, også dette på sykkel.
Jeg hadde ingen planer om at dagen i dag skulle bli dagen jeg gjorde nettopp dette. Jeg startet dagen med en tur til frisøren og hadde egentlig bestemt meg for en bitteliten treningsøkt innendørs, da værgudene ikke er helt venn med oss for tiden. Vel. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg var NØDT til å komme meg ut til Torghatten i dag. La regn være regn. Man overlever litt drittvær. Er tross alt Finnmarking helt inn i margen.
Jeg pakka sekken med mat og drikke. Uten duger jo ikke helten. Og det ville vært utrolig dumt. Lydbok på øret, hjelm på hodet, regnjakke på - klar!  

Møtte mange Lambi-sauer på turen. Det så ut til at de hadde en konkurranse gående der det var om å gjøre å se mest mulig ut som de var retarderte.
Denne fikk 10 i stil av meg og sa seg fornøyd med det:


I'm here! Torghatten! Etter 12-13 kilometer på sykkelen var det bare å komme seg opp i Torghatten.

Det er en fantastisk tur oppover her, fantasien kan lett løpe løpsk så man møter både troll og hekser i skog og stein omkring seg.

Det var littegranne vått enkelte steder på stien. Gjorde det bare ekstra gøy å hoppe fra stein til stein med et intenst ønske om at det ikke skulle ende i død og fordervelse.

Do you see the face that's watching over us? Jepp, føler meg mye tryggere med en gorilla i stein som tar vare på meg. 

Et lite stykke natur må til. 

Hva er vel bedre enn trapper laget av stein man finner i nærheten?

And I'm up! Wohooooo! La oss ikke snakke om det faktum at det føltes som at beina mine skulle falle av og at tanken på å sykle hjem igjen nesten fikk meg til å grine.



Hei, alle saman! Sjekk hjelmhåret mitt da! 

Man kan bli litt koko av å være på tur helt alene...



En snill og veldig tysk dame tok bilde av meg. Jeg takka pent og hun skjønte såvidt et kvekk. Jeg kvekker ikke så ofte, så det var greit at hun forstod.

On the road again! Ble plutselig litt flere pauser på hjemturen. Vurderte om jeg bare skulle flytte til den låven der. Var liksom så mye greiere enn å dra helt hjem.

Ikke alle er like vennligsinnede her i strøket.

Familien til Andungen Kvakk er på tur.

Bildet er døpt "Tomhet":

Deeeeeeer var jeg! Inni det fjellet. Jeg er kul!



Så stolt av at jeg endelig gjennomførte drømmen jeg har hatt i så mange år. Så får man bare ta det som en krigsskade om jeg ikke klarer å komme meg opp av senga i morgen tidlig.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits