Intenst.



Jeg stopper midt på gata. Sola varmer meg. Heldigvis kan jeg gjemme meg bak solbriller. Ikke at det hjelper der jeg står rett opp og ned og hulker. Jeg hikster etter luft. Nesa er rød og kinnene svir. 

I går var dagen. Dagen jeg pyntet meg litt ekstra for. Min siste eksamen på videregående skole. Jada. Jeg henger nesten ti år etter resten av folk på min alder. Men det var uansett i går jeg skulle danse seiersdansen til lyden av vakre frihetstoner i hodet mitt. Sånn ble det ikke.

Jeg lever med kroniske smerter. Kronisk invalidiserende smerter. Hver dag. Fra jeg løfter hodet fra puta om morgenen til jeg legger hodet på den samme puta om kvelden. Det er egentlig et under at jeg sover så lite som jeg gjør for tiden, da søvnen er min eneste reelle flukt fra smertene.

Flukt fra smertene. Det strider mot omtrent samtlige fagfolks meninger. Du skal ikke flykte fra smerter. Du skal lytte til kroppens signaler. Hodet og kroppen er ett. Du er ikke bare hodet ditt. Du kan ikke avskrive kroppen som en del av deg. Jeg vet alt dette. Jeg vet det så godt at om jeg fikk en eksamen i dette måtte de finne opp en ny karakterskala. Så flink ville jeg vært.

Jeg trodde det å ta fag som privatist skulle være relativt greit. Jeg hadde vel og merke innsikt nok til å fordele hele prosjektet over to år. Nå ser jeg at til og med det kan ha vært strabasiøst.
Jeg tok ikke helt med i betrakningen at jeg har en 100% stilling som bærer av kroniske smerter.
Den siste måneden har jeg hatt to skriftlige, og tre muntlige eksamener. Noen trekker nok på skuldrene og tenker at det er da ikke en så stor bragd.

For meg har det vært en kamp. En sinnsykt tøff kamp. Jeg har vært innom alle følelser på skalaen. Det har vært en indre krig. En krig mot meg selv. Det kommer ingenting godt ut av å erklære seg selv krig. Hvordan i alle dager kan noen vinne den krigen? Logikken forduftet etterhvert som utmattelsen overtok. Hodet mitt sendte etsende væske nedover i kroppen. Hatfylte tanker. Sinte tanker rettet mot meg selv. Jeg gråt. Masse. Lenge. Daglig. Helt til jeg våknet en dag for en liten uke siden og kjente meg tom. Fullstendig tom. Tom for tanker. Tom for følelser. Tom. 
Det verste jeg vet er å være tom. Tom=Fare. Tom=Varselsignal. Tom=RivRuskendeGalt.

I går kom alt tilbake som fire tornadoer. Det traff meg med full styrke. 

Da jeg gråtende gikk ut av skolen i går ettermiddag så var det ikke fordi jeg strøyk på min siste eksamen. Jeg gjorde ikke det nemlig. Jeg stod. Og blodslitet mitt har dermed vært verd det. 

Den bunnløse og såre sorgen jeg følte da jeg forlot skolen i går hadde mye å gjøre med utførelsen av siste eksamen. Jeg følte meg så urettferdig behandla at blodet kokte i årene mine. Det som skulle være pur glede for meg ble på en halv time omgjort til et svært uggent raseri. Resten var nok en renspikka reaksjon på kroppens beredskapsmodus den siste tiden. Plutselig var jeg ferdig. Plutselig var alt over. Plutselig var målet faen meg nådd.

Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Men når blir livet som man planlegger? Livet er i konstant opprør. Vi henger med i svingene om vi holder oss godt nok fast. 

Nå skal jeg ta vare på meg selv. Kjenne hvilke behov jeg har. Hva hele meg ønsker og trenger.

Det er sommer. Jeg er ferdig med videregående. Jeg er fri.




2 kommentarer

Sylvia - InterPals

07.06.2013 kl.00:12

Glad for at det gikk bra for deg og at du fullfórte det hele. Leitt med hvordan du kjente at du var i krig med deg sjólv, o.s.v.... Livet har ogsá sine vanskelige tider. Skulle virkelig ónske at du ble fullstendig fri fra de kroniske smertene, máten du forteller om de sá virker det sá innmari tóft alt det du gár igjennom pá grunn av dette. *Klem til deg*

Prinsesse Grønn

07.06.2013 kl.10:50

Sylvia: Tusen takk. Jeg er også glad for at jeg klarte å fullføre. Det var ikke en lett ting å gjøre. Takk for fine ord. Jeg har det egentlig ganske bra, selv med smertene. :)

Skriv en ny kommentar

hits