Don't let me get me.



26.05.

Jeg sitter på baderomsgulvet med ryggen mot døra. Stirrer rett inn i den tomme vaskemaskinen vår. I et lite glimt føler jeg at jeg stirrer inn i et speil. Et speil uten speilbilde. Et speil som viser innsiden, ikke utsiden. Tomhet. Jeg reiser meg opp. Tørker tårene og snyter nesa. Puster. Så dypt jeg kan. Noe som for øyeblikket bare er noen patetiske hikst. Godt nok. Klar. Ferdig. Lev.

Jeg har mister tellinga på hvor mange ganger gråten har overmannet meg i dag. Og det er ikke bare i dag. Det var det samme i går. Og dagen før det. Dagen før det igjen var slett ikke bedre. Faktisk har de siste ukene for det meste bestått av tårer. Snørr. Fortvilelse. Selvhat. Sinne. Frustrasjon. 

Det føles som en kamp mot meg selv. Konstant. Jeg er så forbanna. Forbanna på meg selv. 

"Alle andre" sjonglerer jobb, skole og trening. "Alle andre" mestrer hverdagen. "Alle andre" er så uendelig flinke.

Og her sitter jeg. Jeg som stuper rett inn i en murvegg med panna først fordi jeg er overveldet av alt jeg må gjennom nå. Jeg som følte batteriene var tomme for to uker siden, men som fortsatt har halvannen uke som gjenstår før jeg kan trekke pusten igjen.


 30.05.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg i mellomtiden har funnet en middelvei. At jeg nå er klar for kamp. At jeg har funnet fram fighteren i meg og at snørr og tårer er historie. Vel...

Jeg gråt bare to-tre ganger i går, og det er jo en forbedring. Vel og merke gråt jeg i all offentlighet da jeg snakket med mamma i telefonen, men det får bare være. I dag har jeg bare grått en gang så langt. Noe som forøvrig ikke er noen stor bragd siden klokka bare er halv elleve....

Det er ikke vilje jeg mangler. Det er ikke staheten min det er noe galt med. Det er et såkalt sammensatt problem. Tverrfaglig om du vil.

This too shall pass. Yup. Det bare føles ikke helt reeelt akkurat nå. En uke fram i tid føles som et eviglangt ondt år. Og her sitter jeg, utslitt, utslettet.

Jeg sover for lite, selv om jeg prøver å sove mye. Kroppen vil bare ikke. Den er i helspenn, den er eitrende forbanna, den er nervøs og den er i ferd med å gå i streik. Jo, også henger visstnok hodet fast i kroppen, så det fungerer så langt under gjennomsnittet at gjennomsnitt ikke lengre er noe særlig gøy utgangspunkt.

Det vil ta tid å finne tilbake til meg selv. Jeg er evig takknemlig for de erfaringene jeg bærer med meg. De erfaringene som nå gjør det lettere å børste av meg en periode fra helvete, heve hodet - se framover, isteden for å grave meg ned, gi opp, gjøre meg vondt.

Jeg er sterkere nå, selv når jeg føler meg som svakest.

Så får det faen bare være at jeg for en periode må være sterk med tårevåte kinn og tett nese.  

Every day I fight a war against the mirror
I can't take the person starin' back at me
I'm a hazard to myself

Don't let me get me
I'm my own worst enemy
It's bad when you annoy yourself
So irritating
Don't wanna be my friend no more
I wanna be somebody else

I wanna be somebody else...

2 kommentarer

Sylvia - InterPals

30.05.2013 kl.22:11

Det er ofte godt á kunne gráte ut. Sjólv om det noen ganger fóles vaerre etter at en har grátt bittert, men ofte er det helbredendes virking med á gráte fram váte tárene. Jeg husker ganger da jeg hadde vanskeligheter med á gráte i det hele tatt. Nár du virkelig ónsker á gráte, men ingenting kommer ut. Det er ná ogsá forferdelig!

Men jeg skjónner godt at etter á ha grátt mye sá vil en jo ogsá fá en stopp pá det. Jeg háper det vil komme snart mer positive tider framom der for deg. *Klem*

Prinsesse Grønn

07.06.2013 kl.10:51

Sylvia: Ting føles litt lettere og litt bedre nå, det kjenner jeg iallefall. :) Klem!

Skriv en ny kommentar

hits