Panikk.

Jeg merker ikke at jeg gråter før jeg kjenner en tåre trille inn i øret mitt. Jeg ligger i senga. Det blir fortsatt litt mørkt på kvelden, selv om antydningen til dagslyset er der når vi legger oss. Det har vært en fin dag. Jeg har følt meg verdsatt, viktig, sett. Jeg er sliten i det jeg legger meg. Og tankene er et stort nøste jeg ikke finner endene på. Mine forventninger blandes med andres forhåpninger. Min skuffelse surres inn i andres arrogante holdninger. Det overvelder meg at jeg reagerer med tårer. Mange tårer. En usynlig knyttneve slår meg i magen og jeg sliter med å puste. 

Er det dette som er å være panisk? Jeg ser med skrekk på den perioden jeg nå skal inn i. Overskudd er et ord jeg bare vagt forstår betydningen av. Det er ikke en del av hverdagen min. Det er en sjeldenhet jeg får hilse på et par ganger i uka/måneden. Nå vil jeg mye heller stikke hodet mitt inn i kjeften på en isbjørn enn å komme meg gjennom de fire eksamenene som venter på meg. Jeg vil heller gni chili i øynene enn å måtte sende inn en klage på vedtaket jeg fikk fra Nav. Og jeg vil heller sykle fjorten mil på en sykkel uten sete enn å ta tak i det udugelige fastlegekontoret mitt.
Jeg vil ikke være voksen. Hvor i all verden finner jeg skjemaet der jeg melder meg ut av den voksne verden?

Det regner ute. Dråpene faller taktfaste mot forskjellige overflater. Det høres ut som et merkelig orkester. Tårene mine svir på kinnene mine. Jeg er trøtt, men finner ikke roen. Det jeg finner er telefonen min. Jeg finner VG. VG som kan opplyse meg om at verden er nøyaktig like ødelagt og forbanna jævlig som alltid. VG som kan fortelle meg om Eurovision. Om kjolehets mot Berger. Om en som visstnok får post fra seg selv og om Angelina. Vakre Angelina som har fjernet brystene sine. VG som rapporterer fra Øygard-saken. Saken som alltid gjør meg kvalm og uvel. Det er forresten krig i verden. Vi glemmer det. Hele tiden. At folk lever i frykt og terror hver eneste dag rundt om på denne lille planeten vår. Vi vil glemme det. Selvsagt vil vi det.

Jeg tørker tårene. Nesa er tett. Det regner fortsatt. Men roen har nok en gang funnet plassen sin i meg. Det måtte bare en tårevåt og panikkfylt time til først.
Jeg kommer meg gjennom dette også. Selvsagt gjør jeg det. Alternativer finnes ikke.
Jeg tenker som Timbuktu. Det ordner seg. Det gjør det alltid. Det fikser seg til slutt.

Og med det sovner jeg endelig.

4 kommentarer

Sylvia - InterPals

17.05.2013 kl.23:34

"I din svakhet er du sterk."

Fortsett á se opp med háp. For nár du har háp, da vil du ikke ha tanken eller lysten til á gi opp. Det er virkelig beundrings verdig á se máten du takler alt dette pá, og sá á se at du aldri gir opp fullstending, uansett hvor vondt eller vanskelig det er der og da. *Styrke Klem til deg*

Prinsesse Grønn

18.05.2013 kl.01:57

Sylvia: Takk for fine ord. :)

Lisa Karlsen

27.05.2013 kl.18:35

Sterke ord... Sitter igjen med tårer i øynene... skjønner hva du skriver.. du traff meg!

Sender deg en varm klem. Og du, by the way - tror du er den heldige vinner av en flott premie - Gratulerer så masse. (Inne hos Villa Nostalgi)

Klem, Lisa

Prinsesse Grønn

28.05.2013 kl.20:18

Lisa Karlsen: Tusen takk for fin kommentar og for tipset om at jeg har vunnet. Håper du har det fint, Lisa. Klem.

Skriv en ny kommentar

hits