Dette går også over.



Jeg undrer meg over kroppens reaksjoner. Stiller meg litt på utsiden og betrakter meg selv. Jeg forstår ikke.
Kanskje snakker vi ikke samme språk? Den roper jo høyt nok til at jeg på ingen måte kan overse den. Men likevel forstår jeg ikke hva den vil.
Jeg gråter. I en blanding av frustrasjon og smerte. Jeg prøver å puste rolig.
Etter så mange år skulle man tro man ble vant til kroppens krumspring. Til kroppens intense humørsvingninger.
Men likevel overrasker det meg stadig at en dårlig periode kan treffe meg med så intens kraft så kort tid etter en veldig god uke. Nå møtte jeg ikke bare veggen. Men veggene. Jeg lister meg forsiktig langs veggen til jeg finner en åpning jeg kommer meg gjennom. Så gjentar jeg prosessen med neste vegg.
Også dette vil jeg komme meg gjennom. Også denne perioden vil gå over i en ny og god en. Jeg vet det av erfaring.
Jeg blir sjeldent redd av smerter nå. Ikke sånn som før. Da jeg ble lammet av frykt om smertene føltes ukjente en dag. Nå vet jeg at ukjent ikke er farlig. Ukjent er muligens bare en ny følgesvenn. Periodevis. For det må være snakk om perioder. Hvis ikke mister jeg pågangsmotet, staheten, styrken som holder meg oppe.
Mister jeg det - da mister jeg alt.
Og det er jeg på ingen måte villig til å gjøre.
Men jeg undrer meg. Over at vendingene er så brå.
Jeg må bare henge med. Jeg må bare kjenne etter.
Jeg må bare finne lyspunktene som holder hodet mitt over vannet til også dette er over.

Én kommentar

Mariann

17.04.2013 kl.19:31

<3

Skriv en ny kommentar

hits