Tiden.

Vips. Voshj. Svisj. Jeg føler jeg har mistet fotfestet litt. Tiden har bare gått. Fra meg. Jeg ser den som en prikk der framme. I det fjerne. Ikke har den gått særskilt fort. Ikke særdeles sakte. Den har bare voshjet og svisjet seg henslengt avgårde. Og jeg har ikke fulgt med. 

Jeg orker såvidt å slå av vekkeklokka når den ringer. Jeg er utslitt før jeg åpner øynene. Jeg vet det er en periode. Erfaringer tilsier at det vil bli bedre om ikke så lenge. Men akkurat her. Akkurat nå. Er jeg tom.
Psykisk sett har jeg det bra for tiden. Over middels bra. Jeg lever hver dag sammen med mannen i mitt liv. Mannen jeg elsker mer enn noe. Om to uker drar vi til Roma en tur. Verden er vakker. Og jeg ser skjønnheten i den hele tiden.

Men fysisk. Fysisk er jeg HELT ute å kjøre. Jeg er inne i et smertehelvete. Det er det mest beskrivende ordet jeg kan komme på. Jeg har vondt. Fra innerst til ytterst. Fra øverst til nederst. Jeg har ikke gjort noe for å trigge smerten. Men den er helt klart trigget ut av alle proporsjoner. Og jeg tilbringer så mye av min våkne tid på å ligge/sitte på sofaen at det i grunnen er rart jeg ikke har grodd fast ennå.
Jeg er utslitt før jeg har fått i meg frokost. Allerede da har smertene sugd det lille jeg måtte ha av overskudd/energi rett ut av kroppen min. Og igjen ligger jeg som en haug med ubrukelig søppel.

Jeg føler jeg får minimalt ut av hverdagene. Iallefall langt unna det jeg ønsker å få til. Det er så vanskelig når smertene river deg i fillebiter og det føles ut som du klatrer verdens høyeste fjell bare du kommer deg i dusjen OG henger opp en vask med klær på samme dag. Jeg sliter med å løfte beina. Jeg sliter med å reise meg. Jeg sliter med å sette meg. Jeg sliter med å kle av og på sko. Jeg sliter med å stå. Jeg er så forbanna lei akkurat nå at jeg ikke aner hvordan jeg skal beskrive det.

Alt jeg vil er å sove. Sove til ting ikke gjør så vondt mere. Sove til jeg føler meg hel igjen. Jeg orker ikke å se på tiden som bare går fra meg. Jeg er så uendelig tom...

2 kommentarer

Sylvia - InterPals

20.02.2013 kl.00:26

Vanskelig á vite hvordan en kan oppmuntre deg gjennom á lese dette. Om det er dette du fóler ná for tida, sá vil ikke noen ord ta vekk smertene dine. Ord kan bli brukt til á bygge opp, men nár du har smerter da hjelper det ikke alltid med ord. Syns det er leitt med dette som du gár igjennom, virker ikke sá greit ut.

Du er ná heldig med á ha mannen i ditt liv, og at han fortsetter med á stótte deg og á vaere ved den side. Det vil komme flere tóffe dager som de du opplever ná, men det hjelper nok mye á ha han der sammen med deg. :-) Men ogsá med á ha familie og venner rundt deg som ogsá bryr seg.

Dette vil hjelpe deg til á fá ny styrke, og til á klare á komme deg igjennom hver dag. *Klem*

Prinsesse Grønn

20.02.2013 kl.00:30

Sylvia: Takk for koselige ord, Sylvia. De betyr mye for meg. :)

Skriv en ny kommentar

hits