Hver gang vi møtes.

Ole Paus - Disguise

Det er lørdag kveld. Vi ser på "Hver gang vi møtes". Kveldens program er om Lene Marlin. Musikken hennes har vært viktig for meg fra jeg hørte den første plata hennes da jeg var en noe forvirret tenåring på jakt etter meg selv. Jeg kjenner på følelser jeg har knyttet til musikken hennes, sanger som har gått side ved side med meg gjennom tider der jeg såvidt har turt å føle.

Like før Ole Paus skal framføre sin tolkning av Lenes kunstverk Disguise er det noe som slår sprekker i meg. Og i det første tone siver ut av høytalerne går jeg i tusen knas.
Jeg slynges tilbake til overgangen mellom 2005 og 2006. I de få minuttene Paus synger gjenopplever jeg den intense følelsen av tomhet og smerte som eide meg på den tiden.
På sekunder er jeg igjen et skall uten innhold, men samtidig med en enorm dybde.
Og i noen små stikk kjenner jeg frykten jeg da hadde. Ikke en frykt for noe ukjent. Ikke en frykt for skumle mennesker eller ekle krypdyr.
En gjennomborrende frykt som kommer fra inne i meg selv.
Redselen for at jeg er meg. Frykten for at jeg er alt jeg noengang vil være.

Jeg husker at jeg stirret inn i speilet uten å se meg selv. Jeg husker jeg mistet evnen til å føle.
Men selv om jeg var aldri så tom, aldri så følelsesløs så har jeg hverken før eller siden hatt det så vondt.
Jeg gråter. Jeg hulker. Hele ansiktet mitt er klissvått og svir av salte dråper.
Jeg kjenner jeg spenner alle muskler i kroppen, jeg stålsetter meg. Mot meg selv. Jeg kan ikke gi slipp på meg selv. Ikke nå.

Jeg krøller meg sammen til en menneskelig ball. I armkroken til kjæresten min lar jeg minner om en tid jeg ellers legger lokk på boble over - og ut. Jeg klamrer meg fast mens jeg revner på kryss og tvers og kaoset og panikken hyler i hodet mitt. Innenfra. Alt kommer innenfra. Alt som presser seg ut er fra dypet av min egen sjel. Det er skummelt.
Så lenge det er siden sist denne masken lot seg rive vekk.
Jeg henter meg raskt inn igjen. Jeg har memorert puslespillet. Vet hvor alle brikkene skal. I lynraskt tempo limer jeg brikkene sammen. Jeg finner alle. Jeg er hel igjen.
Så er øyeblikket over.

Jeg tørker tårene bort. Jeg puster dypt. Dette var nødvendig. Dette var det jeg trengte nå.
Min bakgrunn. Min opplevelse vil alltid være en del av det som gjorde meg til meg. Til den jeg nå er.
Og selv om det i minuttene det stod på føltes som om jeg var i ferd med å implodere så er det godt at jeg ikke ser med tomhet på perioden i livet mitt som så drastisk endret meg og gjorde meg til meg.
Til den jenta jeg ser i speilet hver dag. Den jenta som smiler tilbake til meg i refleksjonen. Hun som vet at hun alene er mer enn bra nok.
Armkroken jeg søker trøst og trygghet i minner meg også på dette. Hver eneste dag.
Til og med når jeg vrenges av skrekkfylt gråt som så tydelig viser at jeg bærer med meg så mange feil og mangler. Så mange sårbarheter og skarpe biter.
Til og med når det vises at jeg står på utrygg grunn, når jeg er på mitt svakeste og mest avkledde så er jeg nok.
Jeg. Alt jeg har i meg. Det utgjør meg.

Det er meg.
Jeg kjenner på det. Med sorg. Smerte. Skrekk. Og en ubeskrivelig stolthet. 

8 kommentarer

Marte

20.01.2013 kl.01:04

<3

Prinsesse Grønn

20.01.2013 kl.01:09

Marte: <3

Silje Johanne

20.01.2013 kl.01:15

Fine Pia <3

Prinsesse Grønn

20.01.2013 kl.01:33

Silje Johanne: Fine du. <3

Sylvia - InterPals

26.01.2013 kl.01:14

Hei Pia,

Tenkte á sjekke bloggen din igjen og jeg la merke til en del mer forandringer ;-) Denne kom fórst framom meg. Ser at det er snakk om fortids minner. Er det ná ikke litt rart det der, hvordan noen minner kan plutselig dukke opp og sá fóles det som om det skjedde i gár eller akkurat der og da? Jeg leste i en bok for ikke sá lenge siden som handlet om noe som skjedde i 1990 árene, og mange ganger kunne jeg huske ting fra den tiden men til og med kunne jeg fóle som eller som om jeg gjennopplevet det som skjedde i vár tid ná. Litt rart, kanskje, men det var en sá spessiel fólelse á lese i den boka, og ogsá det á mimre gjennom hvordan det var i lópet av de árene, báde gode og dárlige minner.

Syns igjen at du har skrivi alt sá utrolig flott, sjólv om det var sikkert veldig tóft der og da. Men á skrive hvordan du fóler det og sjólv om det fóles som á bare rable ned orda du trenger á fá ned pá papir, sá i ettertid kan man se pá det og tenke at det ble ná heller ikke sá ille hva man skreiv ned. Iallefall sánn kan det gá med meg. Syns det er flott á lese om hva du skriver, om det er fólelser eller annet. Det hjelper ná á fá det ned pá papir ogsá, mange ganger.

Tenker at jeg burde skrive ned mer tanker og fólelser sjólv. Har alltid sá mye inne i tankene og pá hjertet, og kan lett bli frustrerendes á ha for mye inne. Det hjelper á sette ord pá tanker og fólelser, ofte kan jeg fóle meg mye bedre etterpá ogsá. :-)

Hmm.... Dette ble nok en ganske lang komentar. :-S Háper du klarte deg fint igjennom det. ;-) Liker noen ganger á lufte ut litt tanker og egne inntrykk etter jeg har lest noe som fár meg til á tenke litt mer. Sá da vet du at dette du skreiv ná gjorde et sterkt inntrykk pá meg ogsá. ;-) Klemmer fra meg til deg! :-)

Prinsesse Grønn

20.02.2013 kl.00:39

Sylvia: Musikk har det med å sende meg rett inn i en annen verden. Eller rett inn i fortiden. Og dette var et slikt øyeblikk. En sterk opplevelse, men en god opplevelse på samme tid. Jeg klarer meg alltid. Jeg er sterk nok til å stå støtt. :)
Klem!

Marte

17.05.2013 kl.02:39

Stor klem

Prinsesse Grønn

17.05.2013 kl.15:29

Marte: Takk for klemmen! :)

Skriv en ny kommentar

hits