Endelig.

Det var nesten så jeg kjente tårene presse på da jeg så de rosa skyene. Rosa sukkerspinn spredt utover en dusblå himmel. Endelig. Som jeg har ventet på en dag som denne.
Jeg sminket meg litt ekstra. Pynta meg skikkelig. For hvem? For været.
Jeg kom meg likevel ut litt vel sent. Men med den rosa himmelen i sikte gikk jeg på tur.
Gjennomtenkt var det ikke. Da jeg kom ut dit hvor verden er som vakrest var sola så godt som forsvunnet. Jeg er kjent i området. Jeg vet det er kronglete å finne fram i dagslys.
Tanken på å finne veien i bekmørket fikk hjertet til å dunke raskere i brystet. Jeg stoppet kun for å ta bilder.
Lysten på bildene av den eventyraktige himmelen overvant en stund frykten for å stå på utrygg grunn i tussmørket.
Men så. Når bildene var knipset og ryggen var snudd mot solnedgangen. Da. Da fikk jeg det travelt. Jeg kjente ikke etter om jeg landet feil der jeg småjogget avgårde.
Genseren min hektet seg fast i busker og trær som strakk de nakne kvistene sine mot meg. Jeg reiv meg løs.
I overkant stresset.
Alt som stod i hodet mitt var at jeg ikke kunne være her når mørket omfavnet landskapet.
Jeg visste at jeg ville ende opp med enten brukne bein eller at hjertet mitt kom til å stoppe av pur skrekk. Ingen av de alternativene fristet nevneverdig.
Så jeg jogget. Jeg løp. Jeg pustet. Jeg hold rytmen i kroppen nede. Ikke få panikk. IKKE.
Jeg har aldri vært så glad som da jeg kom fram til grusveien. Da visste jeg at jeg ville komme helskinnet hjem. Samme hva.
Og turen. Turen var vakker. Turen var nydelig. 
Takk. Kjære moder natur. Dette var akkurat det jeg trengte.


2 kommentarer

Sylvia - InterPals

27.01.2013 kl.01:29

Jeg kjenner til den fólelsen nár det blir bekkmórkt og en ónsker á komme seg sá fort hjem som det er mulig. ;-) Godt at du fikk den trygge fólelsen igjen da du endelig var naermere hjemmet ditt. Alltid sá haerlig nár en kjenner seg god og trygg igjen. :-)

Syns det fórste bildet du tok er sá nydelig, passer ogsá sá godt med det du skreiv om her. Naturen er sá vakker, og kan til stadighet fá oss i djup beundring igjen, og igjen....

Prinsesse Grønn

20.02.2013 kl.00:36

Sylvia: Ja, jeg var litt stressa for at jeg skulle være fanget i skogen i mørket. Det hadde ikke vært så greit..

Skriv en ny kommentar

hits