Tannlegeskrekk.

Jeg har et vagt minne om at jeg som syv-åtte åring kaster meg på sykkelen og sykler for harde livet med min mor ikke langt etter da hun egentlig skulle ta meg med til tannlegen.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært livredd tannleger. Det har ulmet og vokst seg til et stort bål med flammer som hyler, skriker og river meg i stykker.
Jeg vet ikke hva som har fått skrekken til å vokse seg til en fobi. Men med årene har det iallefall bare blitt verre.
Da jeg for noen år siden måtte innom tannlegen for å fjerne en streng bakpå tennene mine gråt jeg sånn og hyperventilerte så mye at jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke pustet snart ville jeg svime av. Og da skulle de ikke engang gjøre noe med tennene mine.
Etter at jeg flyttet til Brønnøysund har jeg periodevis hatt veldig tannpine i ei tann. Den siste runden var så jævlig at jeg innså at jeg måtte ta kontakt med tannlege. Jeg drøyde det en stund - og etter to telefoner til tannlegekontorene i byen der jeg gråtende forklarte om situasjonen min ble jeg slett ikke beroliget av deres beskjeder. Så jeg ventet like godt litt til.
Og plutselig åpnet en ny klinikk i byen. På samme tid fikk jeg en betennelseskul i tannkjøttet. Innser at det i seg selv slett ikk er en god ting. Men det ga meg iallefall tuppet i baken jeg trengte for å komme meg inn døra der. Jeg fikk bekreftet at jeg trengte en rotfylling. Skrekkslagen, lammet i hodet og fullstendig gråtkvalt gikk jeg hjem og ventet på timen jeg gruet meg så intenst til.
I dag var dagen. Jeg gråt meg i søvn i går kveld. Jeg gråt fra det øyeblikket jeg kom inn døra hos tannlegen til jeg var ute av døra. Jeg skalv som et aspeløv. Jeg spente muskler i kroppen jeg ikke engang var klar over at jeg hadde. Jeg var livredd.
Jeg vet at mange ikke kan forstå eller sette seg inn i denne redselen. Men for meg er den høyst virkelig. Jeg kjenner hjertet dundre i kroppen. Panikken som fyller hele kroppen. Den irrasjonelle redselen som lammer alle muligheter til å roe ned kroppen. Alt jeg vil er å flykte. Men jeg ble. Del en av to er unnagjort.
Og selv om jeg må tilbake en gang til før jul så er jeg ekstremt stolt av at jeg kom meg gjennom dette. Tannlegeskrekken  er på ingen måte endret til det bedre. Og selv om jeg er så trøtt og utmattet at jeg ikke vet hvem jeg er, og jeg har så hovne øyne av all gråtingen at det ser ut som om noen har slått meg i trynet - så føler jeg virkelig at jeg kom et langt stykke opp mitt Everest i dag.


Tommel Opp for meg!

2 kommentarer

Sverre :)

13.11.2012 kl.22:02

Stolt av deg, Pia! :) Kjempebra av deg det! :) *Klem*

Prinsesse Grønn

13.11.2012 kl.22:50

Sverre: TUSEN takk, Sverre! Det krevde ekstremt mye av meg, men det føles svært bra nå. :) Klem!

Skriv en ny kommentar

hits