Krig i kroppen.

Jeg har litt nok med meg selv for tiden. Nok med demonene i kroppen min. Jeg prøver å være i det, men det er ikke bare enkelt. Det er så mye enklere å finne på ting som sender hjernen på flukt fra kroppen. Så jeg leser bok. Jeg ser på tvserier. Jeg spiller på telefonen. Jeg fargelegger Mandala. Jeg river med meg kameraet og stikker ut i skauen. Alt for å komme meg bort fra meg selv. Det er en utrolig dum ting å gjøre. For jeg trenger å være i meg selv - også når kroppen min er vond å være i. Behovet er der for å koble hodet til kroppen. Men jeg må ha pauser. Jeg kan ikke kjenne på dette tjuefire timer i døgnet. Da revner jeg fra topp til tå. Og det kan jeg ikke tillate.
Det er en litt spaltet måte å leve på. Når hodet og kroppen går til krig mot hverandre så er det utrolig vanskelig å vite hvordan man skal håndtere det.
Jeg mener jeg håndterer smerter godt. Om jeg nå må avlede meg selv innimellom så er det ok. Det er min måte å lade batteriene i hverdagen, selv mens smertene herjer som mest.
Det som er synd er at jeg ikke får samlet tankene. Jeg finner ikke roen jeg trenger. Jeg klarer ikke fokusere. Jeg har konsentrasjonsvansker. Også er jeg frynsete. Med det mener jeg at jeg har følelsene litt på utsiden når det står på som verst. I alt dette er det klin umulig å skrive. Eller tenke. Eller noe i den duren.
Så jeg bare er litt for tiden. Og tenker at det er helt greit.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits