Tanker om smerter og hverdagsmestring.



Jeg er på et sted som minner mye om det jeg ser for meg paradis på jord må være. 
Jeg om mine behov blir sett, hørt og ivaretatt.
Jeg føler meg trygg og i kompetente hender.
Jeg vet jeg er heldig og jeg nyter det i fulle drag.

Min ryggproblematikk startet tidlig. Så tidlig at fagfolk hever øyenbrynene litt i vantro når jeg forteller min historie. Jeg har vært plaget lenge og i voksen alder har jeg bare vært plaget. Punktum. Når man går rundt og er smertepåvirket i år ut og år inn så skjer det noe med deg. Noe i deg endres. Det er nødt til det. For vi mennesker er stort sett ikke fan av smerte. De som er det: Be my guest. Dere kan få min dose også.
Så vi må tilpasse oss. For at vi ikke skal bli så spik spenna gal at vi napper ut alle øyenvippene våre og limer de på overleppa vår og later som at vi har grodd bart. Jeg har forandret tankegangen mye. Og på et tidspunkt kom jeg til en slags enighet med meg selv.
Dette skal ikke få hindre meg i å leve. Dette skal ikke være kroken på døra for meg og mitt. Denne ryggen er en finurlig sammensatt greie. Man kan bli rimelig satt ut av konstante og kroniske smerter. Innimellom driver de meg til nippet av vanvidd, det må jeg bare innrømme. Da er jeg nær ved å tygge av meg armer og bein bare for å kaste de i veggen. 
Jeg står som regel opp av den gropa smertene brutalt slenger meg ned i ganske raskt. Så børster jeg av meg litt fandens oldemor som henger igjen etter en ordentlig runde pain.
Og så hever jeg hodet og går en ny dag i møte.
Det er ikke alltid enkelt å være positiv når du kjenner at hver en celle i kroppen er så full av smerte at et lite dult i skuldra kan få det hele til å flomme over. Men jeg har blitt flink til å leite etter lykkeøyeblikk. Jeg samler på det gode i hverdagen.
Ok, så er det noe herk at kroppen min protesterer hemningsløst på alt jeg foretar meg. Men jeg elsker at det er høst. At alle de nydelige fargene jeg er så glad i brer seg utover skogen. Jeg forguder det faktum at sola skinner fra blå himmel, og at lufta er så kald og klar at den svir i fingertuppene.
Sånn er mine dager oppbygd. Det som for andre kan virke bagatellmessig er for meg stort og viktig. Jeg er kry som en hane når jeg gjennomfører en treningsøkt og er omgjort fra jente til en pøl svette. Det gjør meg lykkelig at jeg får det til. På tross av smertene.




Jeg er på rehab. Ryggrehab. Den trenger å se at den godt kan oppføre seg selv når jeg utsetter den for mye press. Jeg trenger å se at jeg kan overføre det som gjøres her til situasjonen min hjemme så jeg kanskje får det bedre med meg selv og min kropp. Jeg har nemlig en tendens til å være rimelig forbanna på min egen kropp til tider. Kanskje ikke så rart? Man ville jo blitt rimelig frustrert og forbanna om det var noen som daglig utsatte en for smerter. Det gjør min kropp. Og innimellom hater jeg den for dette. Jeg tar meg fort i det da det ikke er så lett å leve med seg selv om man er sin verste fiende. Jeg er ikke så glad i drama at jeg føler for å være i krig mot meg selv. Så jeg ser etter det gode i meg. Det gode jeg utretter. Det gode kroppen min tillater. Så får smertene være det de er. De er en del av meg. Men de definerer meg ikke. De følger meg gjennom livets opp- og nedturer, men jeg er sterk nok til å håndtere dette på en stolt og høyreist måte.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jeg er så glad for at jeg er akkurat her jeg er.
Livet. <3 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits