Tanker om smerter og hverdagsmestring.



Jeg er p et sted som minner mye om det jeg ser for meg paradis p jord m vre.
Jeg om mine behov blir sett, hrt og ivaretatt.
Jeg fler meg trygg og i kompetente hender.
Jeg vet jeg er heldig og jeg nyter det i fulle drag.

Min ryggproblematikk startet tidlig. S tidlig at fagfolk hever yenbrynene litt i vantro nr jeg forteller min historie. Jeg har vrt plaget lenge og i voksen alder har jeg bare vrt plaget. Punktum. Nr man gr rundt og er smertepvirket i r ut og r inn s skjer det noe med deg. Noe i deg endres. Det er ndt til det. For vi mennesker er stort sett ikke fan av smerte. De som er det: Be my guest. Dere kan f min dose ogs.
S vi m tilpasse oss. For at vi ikke skal bli s spik spenna gal at vi napper ut alle yenvippene vre og limer de p overleppa vr og later som at vi har grodd bart. Jeg har forandret tankegangen mye. Og p et tidspunkt kom jeg til en slags enighet med meg selv.
Dette skal ikke f hindre meg i leve. Dette skal ikke vre kroken p dra for meg og mitt. Denne ryggen er en finurlig sammensatt greie. Man kan bli rimelig satt ut av konstante og kroniske smerter. Innimellom driver de meg til nippet av vanvidd, det m jeg bare innrmme. Da er jeg nr ved tygge av meg armer og bein bare for kaste de i veggen.
Jeg str som regel opp av den gropa smertene brutalt slenger meg ned i ganske raskt. S brster jeg av meg litt fandens oldemor som henger igjen etter en ordentlig runde pain.
Og s hever jeg hodet og gr en ny dag i mte.
Det er ikke alltid enkelt vre positiv nr du kjenner at hver en celle i kroppen er s full av smerte at et lite dult i skuldra kan f det hele til flomme over. Men jeg har blittflink til leite etter lykkeyeblikk. Jeg samler p det gode i hverdagen.
Ok, s er det noe herk at kroppen min protesterer hemningslst p alt jeg foretar meg. Men jeg elsker at det er hst. At alle de nydelige fargene jeg er s glad i brer seg utover skogen. Jeg forguder det faktum at sola skinner fra bl himmel, og at lufta er s kald og klar at den svir i fingertuppene.
Snn er mine dager oppbygd. Det som for andre kan virke bagatellmessig er for meg stort og viktig. Jeg er kry som en hane nr jeg gjennomfrer en treningskt og er omgjort fra jente til en pl svette. Det gjr meg lykkelig at jeg fr det til. P tross av smertene.




Jeg er p rehab. Ryggrehab. Den trenger se at den godt kan oppfre seg selv nr jeg utsetter den for mye press. Jeg trenger se at jeg kan overfre det som gjres her til situasjonen min hjemme s jeg kanskje fr det bedre med meg selv og min kropp. Jeg har nemlig en tendens til vre rimelig forbanna p min egen kropp til tider. Kanskje ikke s rart? Man ville jo blitt rimelig frustrert og forbanna om det var noen som daglig utsatte en for smerter. Det gjr min kropp. Og innimellom hater jeg den for dette. Jeg tar meg fort i det da det ikke er s lett leve med seg selv om man er sin verste fiende. Jeg er ikke s glad i drama at jeg fler for vre i krig mot meg selv. S jeg ser etter det gode i meg. Det gode jeg utretter. Det gode kroppen min tillater. S fr smertene vre det de er. De er en del av meg. Men de definerer meg ikke. De flger meg gjennom livets opp- og nedturer, men jeg er sterk nok til hndtere dette p en stolt og hyreist mte.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jeg er s glad for at jeg er akkurat her jeg er.
Livet. <3



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits