Høst.

Det suser. Knaker. Hyler. Uler. Vinden rusker i alt som tør å bevege seg ut døra.
Den kommanderer alt i omgivelsene til å bøye seg for den. Egosentrisk breier den seg ut. Over trær. Gjennom husets sprekker.
Den skyr ingenting.
Jeg ønsker den skal oppføre seg. Iallefall natterstid. Jeg ønsker intenst. Den ler. Som en storvokst bølle. En latter som buldrer i veggene.
Med bestemt og sterk røst hvisker den i øret mitt at den er sjefen.
Det er høsten som banker på.
Jeg kan krangle og hyle, jeg kan fnyse og trampe med beina. Men det vil ikke hjelpe.
Høsten bryr seg slett ikke om min mening og min synsing. Den kommer når den komme vil.
Det er dette vinden forteller oss nå. At høsten. Den er her. Like brått som alltid.
Selv om kalenderen burde fungere som en pekepinn.
Høst. Ordet smaker litt beskt. Jeg er jo så glad i høsten.
Men jeg er ikke klar. Ikke ennå.
Vinden trekker på skuldrene. Syns nok jeg er noe vanskelig.
Den kaster seg mot veggene.
Og jeg. Jeg stålsetter meg. Prøver å bli klar.
For høsten, den venter ikke på noen.
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits