Et brev til den jeg var i 2006.

Hei.



Du har det ganske tøft nå. Året startet i sorg etter at en ung venn valgte å forlate vår verden. Du graver deg stadig dypere inn i et mørke som vil føles som om det sakte omringer deg. Du ser ikke selv at du har masse godt å bidra med til de rundt deg. Du ser ikke løsninger, bare problemer og dette lammende og skrekkelige mørket. Du tror ikke det finnes noen utvei. Du tror dette for alltid vil være deg. Og du er i ferd med å godta dette som din vei. Din skjebne. Du roper desperat om hjelp, tror du står alene, men du skjønner ikke at alle dine nære vil hjelpe. De vil så gjerne, men du er blind for det. Du er både blind og døv.

Du sover utrolig lite. Hver morgen finner du en ny maske du kler på deg. En maske som får deg gjennom dagene uten katastrofer. Masker som gjør deg enda mer utilgjengelig. Ingen får komme nær deg. Du lar ingen slippe inn. Men du holder egentlig på å eksplodere. Av sinne. Av tomhet. Av sorg. Av alt det vonde som fyller hver celle av kroppen din. Du ville uten å blunke ha byttet den psykiske smerten mot noe fysisk. Noe håndfast. Noe du kunne vise verden. Du kan ikke vise verden omkring deg hva som foregår inni deg. Det går bare ikke. Så du bærer masker. Du smiler. Du ler. Men inni deg er det tomt.

Du føler ingenting. Du ser deg selv som et skall. Uten innhold. Uten dybde. Som en visnet plante ingen noengang kan få liv i igjen. Du hører på sanger som er så triste at jeg den dag i dag får frysninger av å høre dem. Fordi jeg vet langt inn i sjelen min hvor mye du kjente deg igjen i tekstene og hvor intenst smertefult det var å bære på det du bare på da.




Jeg skulle ønske du fikk se et glimt av hva du har i vente. Jeg skulle ønske du da ville slippe den altoppslukende tomheten og den hylende smerten du var så full av da. Kanskje ville du sett ting på en annen måte. Kanskje ville du forstått at livet hadde noe annet på lager for deg.
Du skal ennå gjennom store utfordringer. Du skal miste mennesker som betyr ekstremt mye for deg. Faktisk skal du miste hun som får deg ut av det levende helvetet du nå står til halsen i. Om noen år vil også hun forlate denne verden og du vil stå igjen, maktesløs.
Men forskjellen på sørgeprosessen er enorm. Denne gangen vil du ikke miste deg selv. Denne gangen er du tusen ganger sterkere. Det du lærer nå, nå mens denne uroen herjer kroppen din, den vil gi deg styrken du trenger for å klare å stå oppreist senere. Alle utfordringer du møter vil du møte med en fornyet og forsterket tro på deg selv.'

Takk for styrken du bærer med deg fra dette. Takk for at du holder ut. Takk for at du aldri gir opp, uansett hvor nær du er å gjøre nettopp det. Livet er verdt å holde fast i.

Og du? Du kommer til å møte en mann. Og han elsker deg. Akkurat sånn som du er. Du er verdt det. Det er mulig å elske deg. Han er her den dag i dag. Og jeg vet at jeg fortjener han og all den gleden livet mitt gir meg. Jeg beundrer deg for at du holder ut. Det er så vondt å tenke på at du har det så ubeskrivelig jævlig. Men det blir bedre. Det blir så ufattelig mye bedre... 

4 kommentarer

Ingrid

18.07.2012 kl.16:41

Å fy det her var sterkt Pia. Satt med frysninger jeg. Leit å høre at du har hatt det så vondt tidligere, men jeg er veldig glad du har kommet ut av det og blitt til den sterke, vakre jenta du er i dag.

Prinsesse Grønn

18.07.2012 kl.17:38

Ingrid: Livet er godt nå. Det har ikke alltid vært sånn. Dette var en tid der livet var skikkelig jævlig. Men jeg er stolt av å ha kommet meg gjennom det. Og stolt av den jeg er i dag. :)

Rebella

19.07.2012 kl.06:57

Så vakkert, vennen min, og jeg kan virkelig ikke få SAGT hvor uendelig glad jeg er for at du har det så godt idag♥♥♥ YOU'RE A SURVIVOR!

Prinsesse Grønn

19.07.2012 kl.16:45

Rebella: Takk for fine ord, vakre du! <3

Skriv en ny kommentar

hits