Nyanser.


Dette har så langt vært en merkelig uke. Jeg har gått fra elendig form mandag og tirsdag - til en kjempefin dag i går.
I dag er jeg tilbake i dette rommet som er fylt til randen med smerter og vonde stunder. Jeg aner ikke hvorfor jeg stadig kastes tilbake i dette rommet for tiden, men jeg er inne i en prosess der jeg prøver å la være å spinne så mye på hvorfor ting skjer og heller være til stede i dem når de pågår.
Så, selv om kroppen er vond som bare rakkeren i dag og jeg egentlig kaster misunnelige tanker til alle gamle damer som kan tusle gatelangs med en rullator som støtte så vil jeg trekke fram det fine livet har å tilby. For det er så masse fint i livet mitt, selv på dager som denne.
Selv i løpet av denne uken der det har vært mer vondt enn godt å være meg så har jeg masse fint omkring meg:



- Telefonsamtaler med mamma, pappa og bestevenninnen min. 
- Middag ute med kjæresten i går. 
- Fire på begge de skriftlige eksamenene i norsk. 
- Har gått noen fine turer sammen med mannen i mitt liv.
- Sola har skint mer enn den ikke har gjort det den siste uka, selv med kald vind kan man igrunnen ikke klage når sola sprer varme stråler rundt seg. 
- Det er kjølig nok på kveldene og jeg er sliten nok av smertene til at jeg sover godt om natta. Selv om jeg drømmer syke ting som at jeg er i krig. 
- Fysioterapeuten min. Hun ser meg. Hun forstår. Hun er gull.
- Å grine til tvserier. Jepp. Har denne uka grått både av Grey's og av Criminal Minds. Når jeg ikke klarer å grine fordi smertene eter meg opp innvendig så er det deilig å finne andre ting å lette trykket med.
- Jeg har faktisk gått ned ti kilo. TI. Ti er mange.
- Jeg får legge meg inntil kjæresten min hver eneste kveld. Så heldig er jeg faktisk.


Og til uka reiser jeg til Oslo. Så går turen til Praha sammen med fantastisk flotte damer. Det ser jeg virkelig fram til. Både Oslo og Praha blir meget bra nå. Så kommer jeg hjem tidsnok til å få med meg konserten til Sivert Høyem i nabobygget her. Så, verden er egentlig ganske grei. Selv om jeg for tiden tilbringer mer tid på å overleve dagene enn å faktisk leve de så er det mye fint å fokusere på. Greit, så er ting litt dritt nå. Kroppen gir meg hinsides mye bank og jeg føler tidvis at jeg ikke takler å være i min egen kropp. I dag er en sånn dag. Så jeg ble til slutt nødt til å gå en tur. Bare for å roe ned uroen. Uroen i hodet og slosskampen som foregår inni meg når smertene viser muskler og blir store og skumle.




Det handler om å se nyansene. Se at ikke alt er sortmalt selv om verden kan være slitsom og tung å forholde seg til. Verden er egentlig ganske fargerik.
Og livet er godt, selv om man møter noen hindringer i veien.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits