Piumens Underlige Univers

Jeg trengte luft. Jeg er godt trent i å bære masker. Og i dag bar jeg en høflig, smilende og avslappet maske, samtidig som at jeg på innsiden var hysterisk, i ferd med å bryte sammen i gråt og med ekstrem lyst til å knuse verden. Det var vel en bagatell for mange. Det ville nok ikke vært så ille for andre. Mest sannsynlig ville de fleste bare trukket på skuldrene uten å tenke videre over dette.
Jeg derimot. Jeg fikk ikke dette til. Jeg vil så gjerne mestre noe. Jeg vil så gjerne slippe å føle meg dum.
Så jeg gikk ut på trappa. Pusta dypt. Flere ganger. Satte solbrillene tilbake på nesa. Sendte en melding til kjæresten. Og begynte å gå.
Jeg prøvde febrilsk å finne ro nok i meg selv til ikke å gråte. Det gikk ikke særlig lenge. Heldigvis skjulte solbrillene de fortvilte tårene mine. Jeg er frynsete for tiden. Det er for mye for meg akkurat nå. Både fysisk og psykisk. Bare jeg kommer meg gjennom MAI uten å gnage tapeten av veggene i ren frustrasjon så må jeg si meg fornøyd. Jeg vil bare overleve denne eksamenstiden. Så jeg kan føle meg på kanten av smart. Det hadde vært noe!