Piumens Underlige Univers

Jeg har ikke tatt så godt vare på meg selv de siste årene. På en måte tror jeg det har vært en forsvarsmekanisme. Jeg har kanskje forsvart meg selv mot meg selv. Jeg har tidligere fått oppleve hva tankekaos og følelsesrot kan gjøre med meg. Og det har skremt meg så mye at jeg har valgt å distansere meg fra meg selv.

Det har tatt tid å komme dit jeg er i dag. Til et punkt der jeg faktisk ikke frykter tankene mine eller følelsene mine lengre. Jeg har innsett at det bare er jeg som kan ta tak i livet mitt for å endre det til det bedre. En hel haug med klisjeer, men er det ikke snev av sannhet i klisjeene da?

I dag er det tre uker siden jeg la om kostholdet mitt. Tre uker siden jeg ble obs på  hva jeg faktisk putter i kroppen min. Tre uker siden jeg begynte å drikke tre liter væske om dagen. Tre uker siden jeg kutta ut brus og mat som ikke er bra for meg. Og jeg ser resultater. Jeg gjør det. Vekta viser meg at over seks kilo er borte fra kroppen. Jeg føler meg mindre oppblåst og opphovnet. Jeg har mer overskudd og energi og føler meg så mye bedre med meg selv.

På grunn av smertene jeg har med meg daglig er jeg ikke i stand til å trene så mye som jeg vil. Men jeg prøver å bevege meg litt når kroppen tillater det. Jeg fikk kjenne dens vrede da jeg ikke hørte etter og presset meg for hardt. Det gjør jeg ikke igjen med det første. Men jeg lærer hver dag. Lærer hva kroppen tåler og liker. Og jeg prøver å lytte til signalene den gir meg.

De siste tre ukene har vært bra for meg. Jeg ser at jeg KAN. Jeg får kjenne på hva jeg egentlig er i stand til. Og det gjør meg utrolig stolt. Så får vi bare se om jeg klarer å fortsette i samme sporet. Sånn som ting føles akkurat nå er det iallefall ingen grunn til at jeg skal gi meg.

Jeg liker å være mitt eget prosjekt. Jeg fortjener det!