Voksne tanker og voksen uke.



Nok en uke er over. Jeg har vært i Bodø, innlagt på sykehushotellet en natt. Blitt undersøkt av dyktige mennesker som var oppriktig lei seg for at de ikke kunne gjøre noe for å fikse meg.
Jeg vet med meg selv at jeg har blitt klart sterkere psykisk de siste årene og at jeg nå tenker på en helt annen måte enn tidligere når det kommer til smertene jeg sliter med og hvilke framtidsutsikter jeg har.
Jeg tror ikke lengre på noen mirakelkur. Jeg tror ikke det plutselig dukker opp noe eller noen som kan gjøre meg bra igjen. Egentlig, innerst inne, tror jeg dette er noe jeg må leve med resten av livet. Og til tider kan jeg føle at det er ok. At det er noe jeg takler. Bare det er mer enn jeg turte KJENNE på for noen år siden. Da var tanken på å leve sånn som dette til jeg ble gammel så uutholdelig at jeg egentlig vurderte om jeg kanskje bare skulle legge inn årene.
Nå har jeg fortsatt tanker som får meg til å undre på om jeg klarer å leve et helt liv med smerter, om jeg er tøff og sterk nok, om det er verdt det. Men de tankene får ikke slå rot - slik de fikk før. Nå er de der bare i korte blaff. Og det må nesten være lov når man sliter med smerter daglig. Det er vel normalt at ikke alle dager er like enkle å være positivt innstilt til da...

I dag kom kvitteringen min i posten på at jeg har betalt inn eksamensavgift i fagene jeg holder på med. Jeg er rett og slett litt imponert over meg selv. Foreløbig har ikke angsten grepet tak i meg, selv om det stadig går mer opp for meg at jeg frivillig utsetter meg for eksamener jeg strengt tatt ikke MÅ ta nå. Hadde noen sagt jeg kom til å gjøre dette for et par år siden så hadde jeg ledd RÅTT av dem. Det har vært så fjernt for meg å starte med skole igjen. Jevnt over har skole vært full av ubehagelige opplevelser for meg. Så motivasjonen har ikke vært på topp for å starte opp igjen. Nå er jo situasjonen en annen i og med at jeg nå tar fag som privatist og dermed ikke FYSISK er på skolen. Men likevel har jeg liksom ikke hatt helt troen på meg selv. Nå derimot, nå er troen tilstede - jeg liker det sånn.

Det er så rart når det plutselig går opp for meg at jeg er voksen. At livet og tankene mine dreier seg om voksne og viktige ting. At det er jeg som bestemmer, at mine meninger betyr noe i den store sammenhengen i MITT liv. Det er egentlig ganske flott, uansett hvor skummelt det er.

"Og midt på natten våknet jeg.
Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg."
-Tatt av kvinnen 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits