Hjemmeværende.

Jeg kjente på det igjen i dag. Den vonde følelsen i magen. Den som dukker opp fordi noe treffer meg på litt feil måte. Som et lite slag i mellomgulvet. En kommentar angående jobb og skole. En kommentar som gjorde vondt. Intensjonene var ikke å såre meg. Det vet jeg jo. Og jeg har egentlig ingen grunn til å bli såret heller. Men så er det ikke alltid en logisk link mellom følelser og fornuft.
Jeg jobber ikke. Jeg har ikke jobbet på noen år nå. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å jobbe. Det er ikke fordi jeg trives SÅ godt hjemme at jeg VELGER å være hjemme istedet for å jobbe.
Jeg går ikke på skole. Eller. Jeg tar opp noen fag nå. Jeg gjør det som privatist. Jeg har så lyst å få fullført videregående. Jeg vil så gjerne kunne utdanne meg til noe. Jeg vet ikke om jeg noensinne kan bruke en utdannelse til noe, men jeg vet at jeg vil føle meg litt bedre med meg selv om jeg får utfordre meg selv og samtidig ser at jeg mestrer noe.
Jeg velger altså å ta dette litt og litt som privatist. Ikke fordi jeg ikke VIL på skolen. Ikke fordi jeg er lat. Det har ikke noe med saken å gjøre.
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville fått det bedre om jeg plutselig presset meg ut i jobb eller skole. Legen min tror det heller ikke.
Det er ikke sånn at man kan se på meg at noe feiler meg. Jeg ser vel ganske så frisk og fresh ut for folk flest.
Men så ser ikke folk flest meg døgnet rundt. De ser meg ikke på de dårlige dagene mine, da jeg stenger meg inne i frustrasjon og sinne fordi smertene holder meg nede. De ser meg ikke når skuffelsen skyller innover meg etter at jeg i en periode har hatt smerter jeg har klart å håndtere - for så å våkne til smertehelvete nok en gang. De ser ikke at smertene er der. Døgnet rundt. Hele tiden. De ser ikke tårene mine. De ser ikke at det må flere sorter smertestillende til for at jeg skal kunne fungere i hverdagen. De ser det ikke fordi jeg ikke vil de skal se det.

Jeg er 26 år gammel. Det er vondt for meg at jeg ikke fungerer som andre på min alder. At jeg ikke kan være ute i full jobb eller være heltidsstudent.
Jeg må planlegge ting ut fra når på dagen medisinene fungerer best og hvilke dager i uken det er.
Jeg vet aldri helt sikkert hvordan morgendagen vil utarte seg. Selv om jeg i dag har hatt en ganske ok dag så er det slett ikke sikkert at det er tilfelle i morgen. Jeg kan fort våkne opp med smerter som herjer kroppen i mye større grad enn i dag. Kanskje er jeg kvalm og svimmel på grunn av en blanding av smerter, dårlig søvn og medisiner. Kanskje er været så dårlig at leddene mine gjør vondt og jeg må muligens tilbringe det meste av dagen på sofaen. Det er forsåvidt der jeg tilbringer det meste av de fleste dager.
Selv om jeg kan reise på ferie, shoppe litt, gå en tur i skauen, trene eller andre normale ting så er ikke det ensbetydende med at jeg har en normal hverdag. De fleste dagene mine er en kamp. ALLE dagene mine inneholder smerter i en eller annen form. Om jeg skal trene eller komme meg til byen en tur så vet jeg med sikkerhet at smertene vil være forsterket når jeg kommer hjem igjen. Men jeg kan jo ikke slutte å leve heller. Selv om smertene herjer. 
Jeg er ikke hjemmeværende fordi det er så luksuriøst eller fordi det er så utrolig gøy. Jeg er hjemme fordi det er det eneste alternativet for tiden. Det er bare sånn hverdagen min er nå.

Kanskje ser ikke hverdagen min slik ut om et år eller tre. Kanskje er situasjonen da en helt annen.
Og kanskje er det sånn her livet mitt er ment å være. Alltid. 
Men ikke tro at det er ensbetydende med at det er sånn jeg VIL at hverdagen min skal være. 

16 kommentarer

Ingrid

11.01.2012 kl.21:47

Her kjente jeg meg veldig godt igjen ja... Både i mestringsfølelser og alt. Har prøvd å forklare den mestringsfølelsen til mamma. Men hun forstår det virkelig ikke og bare mener jeg sløser bort penger når jeg vil studere selvom jeg vet jeg kanskje aldri kan jobbe med det. Men følelsen av å klare noe, er så viktig for meg at jeg gjør det allikevel. Synes du er tøff og modig jeg. Du gir ikke opp, du kjemper deg videre hver eneste dag. Mye tøffere det enn å bare gi opp.

Lisbeth Lundestad

11.01.2012 kl.21:51

*klem* mye sannhet som mange ikke skjønner her. Enten så KAN de ikke se hvordan vi har det, eller så VIL de ikke. Mye morsommere å dømme uten forkunnskap :(

I dag har jeg hatt en dag som ikke har vært dypdykk i medisinglasset, så nå skal jeg kose meg med et halvt glass fikenvin. Må jo nyte en bra dag med en god avslutning, selvom resten av vinflask blir til eddik før jeg kan ta neste glass :)))

Ho Lillevik

11.01.2012 kl.21:58

<3 Æ skjønne dæ så utrulig godt

Alice

11.01.2012 kl.22:25

Du er verdt så mye, mye mere enn en jobb eller utdannelse, vennen. Hold hodet høyt hevet uansett hva du hører andre sier. Jeg forstår deg så inderlig vel som selv har gått (ehhmmmm...lagt ;-) slik siden 20-årene, men selvtilliten skal hverken smerter, dårlig skabelon, dumme tanker eller uforstandige mennesker få ta fra meg og den tanken har jeg holdt fast ved i alle disse årene (selv om det har vært en kamp med meg selv i blant ;-)

Ta godt vare på de stundene du føler du mestrer noe utenom det vanlige og la andre, og vonde, gå i glemmeboken så snart de er overstått. Har enda ikke hørt om noen som har særlig positivt utbytte av å lagre disse for å plage seg selv med dem med jevne mellomrom.

Synes du er så flink til å ta det meste med en positiv innstilling til vanlig og det skal du ha full kredit for - en mestring utenom det vanlige for det er jammen ikke like lett bestandig og langt fra alle som klarer.

I dag har du nok en dag som bare bør gå fort i glemmeboken så snart den er overstått. I morgen er ny dag, nye muligheter med nye opplevelser.

Ekstra mange klemmer fra fruen på øya (tenker du trenger dem i dag) :-))

Prinsesse Grønn

11.01.2012 kl.22:39

Ingrid: Nav slet hardt med å skjønne det med at jeg ville gå på skolen nå bare for min egen skyld. At dette var noe jeg hadde behov for for å opprettholde den psykiske helsen min. De skjønte ikke poenget når det ikke var noe som ville øke arbeidsevnen min. Sånt gjør meg sliten. Og får meg til å gi litt faen. Jeg nekter å gi opp, nekter å slenge inn årene. Og jeg skjønner godt at du gjør som du gjør nå. Vær stolt av deg selv, Ingrid. :) Klem!

Prinsesse Grønn

11.01.2012 kl.22:42

Lisbeth Lundestad: Det er godt du kan kose deg med litt vin. Det er veldig fortjent. Og det er nok grunn til å feire bare det at dagen har vært mindre smertefull enn "vanlig". :) Jeg tror, eller håper vel mest, at folk bare lider litt av uvitenhet. At de ikke forstår... Men innimellom må jeg bare skrive av meg litt.. Som dette... Og kanskje får det noen til å forstå bittelitt mere? Klem!

Prinsesse Grønn

11.01.2012 kl.22:43

Ho Lillevik: Britaaaa, søtaaaa, du e så god. <3

Prinsesse Grønn

11.01.2012 kl.22:49

Alice: Ja, jeg vet jo det, sånn innerst inne, at jeg er verdt så mye mer enn det jeg kan gjøre i forhold til jobb og skole. Men jeg har slitt lenge med å komme dithen at jeg kan tro på dette... Jeg har ENDELIG funnet en lege som sa det så fint til meg: Det viktigste er ikke å forbedre jobbevnen din, men å forbedre livskvaliteten din. <3

Jeg er ganske flink å se det positive i livet og hverdagen min, men jeg føler jeg innimellom trenger å lufte ut litt av det vonde også. Kanskje får jeg plass til enda litt mere positivt på den måten? :)

Dagen i seg selv har ikke vært så verst. Og morgendagen har jeg absolutt tro på at vil bli bra. :) Jeg gleder meg iallefall til hva dagen vil bringe med seg.

Jeg takker for klemmene, de kommer godt med når ting er litt kjipt.

Også sender jeg gjerne noen klemmer i din retning også. :)

Mariann

11.01.2012 kl.23:14

Tror veldig mange ""hjemmeværende"" kan kjenne seg igjen i dette. Det fins mange usynlige sykdommer, mye usynlig smerte, både fysisk og psykisk. Jeg syns du er utrolig sterk. Jeg får vondt av deg, når du beskriver hvordan kroppen din oppfører seg.

Folk som kjemper stille kamper og som gråter tårer som nesten ingen ser, men som likevel klarer å se framover, ta ting for det de er, kjempe videre... jeg tror de må være de sterkeste blant oss? Tror du ikke? Du som er en av dem? :)

Charlotte David-Andersen

12.01.2012 kl.07:43

Vet du hva, ikke press deg! Det gjør det bare værre (spesielt mtp søvn!), ikke sammenlign deg med andre, du er like bra som alle andre uansett utdanning eller ei. Har også være der, det ødelegger så mye! Ikke fordi man nødvendigvis har lav selvfølelse, men fordi vi aller fleste kvinner, ja, kanskje også menn, sammenligner oss med hverandre. Vi vil jo også ha jobb og utdanning naturligvis. Ikke bry deg om disse tingene, for mange er dette bare arrogante fasader! Man må bare akseptere at man er i en situasjon som gjør at en ikke kan arbeide i en kortere eller lengre perioder, for noen resten av sitt liv, selv om man har aldri så lyst å jobbe. Dette er lettere sagt enn gjort! Utrolig bra at du er åpen om dette! Tenk på deg selv først og fremst.

Man trenger ikke være nødt til å komme med unnskyldninger og forklaringer om hvorfor ting er slik de er, det er ditt liv, men for mange er dette med å få bekreftelse og aksept viktig, igjen, vi sammenligner oss med andre!

Ta vare på deg selv!:)

Stoooor klem!! STÅ PÅ, RUL SMERTENE!!

littespelid

12.01.2012 kl.09:46

du er en av de vakreste menneskene jeg kjenner du har ensjel som tvers igjennom er 100% god men kroppen din gir deg mange prøvelser. Det tror jeg er fordi den vet at du greier alt du greier å stå på selv gjennom de mørkeste dager.

å studere for din egen del fortjener du og jeg tror det kan bli bra for deg.

og hvem vet med rett tilrettelegging kanskje kan du jobbe en dag i uka. Hva er det sier kanskje folk? men det er utrolig mye egentlig med tanke på hvordan du har det. om du greier det er det fantastisk. det er vitkigg å ha mål å strekke seg mot. Men om du bare kalrer utdannelsen hva så da har du fått noe som kan hjelpe deg og gi deg mer livskvalitet og det fortjener du virkelig.

for du har kjemper og kjemper hver dag en kamp som er større og tyngre enn det de på NAV noen gang vil forstå

stå på jenta mi du er fabelaktig.

Prinsesse Grønn

12.01.2012 kl.21:14

Mariann: Ja, jeg vet jeg ikke er den eneste som kjenner på de tingene her. Det er så mange som sliter med smerter og plager, men som blir dømt nord og ned fordi man ikke kan se på de at de er syke. Jeg vet jo egentlig at jeg er sterk. Og jeg jobber som en helt for å ha et liv jeg kan føle meg tilfreds med, et liv som GIR meg noe. Og jeg fokuserer ikke på smertene, jeg bare må tenke på en annen måte nå i forhold til tidligere fordi jeg har de vondtene jeg har. Men det kommer nessten automatisk nå...

Jeg liker tanken på å være en av de sterkeste. Jeg liker tanken på at jeg har mye å bidra med fordi jeg har opparbeidet meg den styrken jeg nå har. Hmmm. En vinkling jeg kan leve med. ;)

Prinsesse Grønn

12.01.2012 kl.21:18

Charlotte David: Først må jeg bare takke deg ufattelig mye for ord som varmer masse. Det betyr mye for meg at du tar deg tid til å skrive dette til meg. Takk, Charlotte. :) Og du har så rett, vi er fæle på å sammenligne oss med andre, men åh, for en kjedelig verden det ville vært om vi skulle ende opp med å være helt lik alle sammen. Vi står ulikt i ting, vi har forskjellige verdier og forskjellige oppfatninger om hva som virkelig betyr noe i livet. For meg er en dag med mindre smerter alfa og omega. For andre har kanskje ikke dagen mening om de ikke får jobbe ti timer. Jeg jobber stadig med meg selv for å lære å tenke på meg selv og ta hensyn til meg selv.

Og du har rett, bekreftelsen og aksepten var nok akkurat det jeg trengte akkurat nå. Takk for at du gav meg dette.

Klem!

Prinsesse Grønn

12.01.2012 kl.21:21

littespelid: Søta, du er nå full av styrke og jeg beundrer deg virkelig for alt du har måttet hanskes med det siste året. Jeg føler meg virkelig heldig som har deg i livet mitt og jeg setter sånn pris på deg at du aner det ikke. <3

Jeg håper jeg på sikt kan jobbe litt, og som du sier, en dag for meg ville vært fantastisk, selv om jeg vet mange som ville fnyse av å jobbe så lite.

Jeg ønsker deg alt godt, Ingrid, virkelig. Og jeg er så glad for at jeg har jenter som deg i heiagjengen min.

Glad i deg!

Klem!

PS: Du er ganske fabelaktig selv også, vennen!

kiaya

14.01.2012 kl.21:19

Pia <3

Du er et fabelaktig vesen som aldri kommer til å være lik som noen andre.

At NAV ikke forstår ting er ikke noe nytt, at andre ikke forstår at noen dager er gode mens andre er bajs er dessverre heller ikke noe nytt.

DU er helt fantastisk, herlig, god og sterk.

*klem*

Prinsesse Grønn

14.01.2012 kl.21:58

kiaya: Tusen takk for fine ord som virkelig varmer. Jeg har ikke som mål å være som de andre, heldigvis, for det tror jeg ikke jeg får til. :p Er litt for mye meg selv til det. :p

Men det er litt tungt når man må forsvare seg hele tiden. Jeg kan jo ikke noe for at dagene mine er som de er, at ryggen er som den er. Men jeg gir meg iallefall ikke. Jeg står på. Og det kommer jeg til å fortsette med.

MASSE klemmer til deg. <3

Skriv en ny kommentar

hits