God natt.

Rent sengetøy. Trøtt jente. Klar for å krype under kald dyne. Gjøre den varm. Sove. Uten uro. Til morgentraffikken lurer seg inn i underbevisstheten. Til morgenflyet strekker på vingene. Jeg må som regel veldig tisse når jeg våkner. Men så våkner jeg ti-tjue minutter før klokka til kjæresten signaliserer at han må opp. Og jeg blir liggende. Hører på pusten hans. Nyter de stille morgenminuttene. Jeg kan tisse når klokka ringer. Kjæresten trenger den søvnen han kan få. Han jobber jo så mye.
Jeg jobber ikke. Jeg kan egentlig sove lenge. Lenge. Jeg burde sove lenge, så trøtt og utenfor meg selv som jeg er for tiden. Men jeg får det sjeldent til. Dessuten har jeg en oppgave å skrive. En om innvandring. Hvordan skriver man bare litt om innvandring? Og hvor mye er akkurat passe mye?
Jeg krever for mye av meg selv. Jeg vet det. Jeg går stadige runder med eller eventuelt mot meg selv der. Nå står jeg bare fast. Jeg orker ikke. Jeg ser på oppgaven ti-femten ganger daglig. Ender opp med å se fire episoder Supernatural istedet for å skrive. Alt for å ikke måtte forholde meg til viktige ting. Jeg føler meg ikke viktig nok inne i hodet mitt. Klarer ikke tenke viktige tanker om viktige tema. Innvandring er viktig. Jeg må jo. På samme måte som jeg må så mye annet i hverdagen. Men så langt det lar seg gjøre skyver jeg det hele fra meg.
Morgendagen er jo ikke så langt unna. En morgendag der jeg kan starte om igjen. Med nye fargestifter og en hel bøling med blanke eller matte ark.
Kanskje er jeg klar for fornuftige oppgaver og viktige tanker i morgen. Kanskje finner jeg akkurat de ordene jeg trenger for å komme i gang. De ordene som innvandring krever av meg.
Men før det. Før i morgen skal jeg legge meg. Jeg er nemlig ei trøtt jente. Med rent sengetøy. 

4 kommentarer

Mariann

17.11.2011 kl.15:33

Så... fint skrevet! Jeg kjenner meg igjen i mye, følelsene omkring alt dette. Rent sengetøy. Og utsette til i morgen. Og for lite søvn :P

Prinsesse Grønn

18.11.2011 kl.22:05

Mariann: Takk. Jeg utsetter litt for mye til i morgen for tiden. Men søvn får jeg stort sett en del av. Jeg bare er litt surrete. Og litt borte vekk. :p Jeg skylder på mørket. Alltid.

Carina

01.12.2011 kl.20:47

Hei Pia! Så fint skrevet. Kjenner meg igjen i det du skriver..om å ikke føle seg viktig inni seg. Det var i grunn slik jeg startet å blogge. Etter å ha mistet skrivelysten, og evnen, fullstendig gjennom studiene..merket jeg plutselig at det var godt å skrive om akkurat det jeg ville (les:meg selv). Takk for kommentar inne hos meg! Jeg er glad jeg fant deg:)

Prinsesse Grønn

03.12.2011 kl.18:25

Carina: Jeg startet vel i utgangspunktet bloggingen fordi jeg trengte en plattform der jeg stod fritt til å dele det JEG ville dele. Måtte få satt en del tanker i system. Takk for at du fant meg. Er en ære at folk som er gode i skrivekunsten stikker innom. :)

Skriv en ny kommentar

hits