Verdensdagen for psykisk helse.



Jeg har kanskje alltid slitt litt psykisk? Iallefall vet jeg at jeg allerede p ungdomsskolen tenkte at jeg kanskje ikke hadde noe her i denne verden gjre? Jeg ble mobbet s mye at jeg p ungdomsskolen begynte bli desperat etter komme meg bort fra byen jeg ble fdt i. Byen jeg vokste opp i. Jeg klarte ikke tanken p g videregende sammen med de som hadde plukket selvtillitten min fra meg. Som hadde trykket meg s langt ned at jeg var fast bestemt p at om jeg ble boende ville det vre en ddsdom. Selv om jeg hadde gode venner og en flott familie s var det ikke nok. Jeg tenkte mye. Var ofte fordypet i grubleriene mine og drmte meg bort fra hverdagen jeg flte meg s fanget i. Kanskje var det en forsvarsmekanisme jeg hadde. Jeg inns iallefall at jeg mtte bort.

Jeg begynte p folkehyskole etter tiendeklasse. S langt borte fra hjemplassen jeg kunne komme uten reise fra landet. Bort fra nordlyset, mrketiden og hye snskavler. Bort fra alle jeg kjente. Jeg gledet meg til en ny start. Jeg jublet og selv om jeg ogs der hadde perioder jeg trakk meg tilbake var det et fint r. Et r der jeg s muligheter. Et r som gjorde meg godt. Et r der jeg s at jeg hadde verdi. At jeg var betydningsfull og hadde mye bidra med.
Jeg flte meg tff nok til ske skole igjen etter dette ret. Jeg flte jeg var sterk nok. Klar til kaste meg ut i det.

Da jeg skulle i gang med videregende ble jeg boende i sr. Men uansett hvor bra jeg hadde det p folkehyskolen forsvant flelsen av trivsel og tro p meg selv raskt etterhvert som mnedene gikk p den nye skolen. Jeg fant ikke min plass p skolen. Jeg trivdes overhodet ikke. Jeg fant meg noen f venner, men jeg hadde det slett ikke bra. Lrerne beskyldte meg for g p stoff, noe jeg med hnda p hjertet kan si at jeg ALDRI har PRVD engang. Jeg flte meg misforsttt og usynlig. Den eneste grunnen til at jeg fullfrte dette ret var at jeg er utstyrt med en s intens stpvilje og stahet at det skal svrt mye til for at jeg gir meg nr jeg frst har bestemt meg for noe.

Det ble med det ene ret. Jeg klarte ikke mer. Hverken fysisk eller psykisk. Jeg flyttet tilbake til hjembyen min. Fant meg litt forskjellige jobber. Jobber jeg trivdes i. Jobber jeg mestret. Men s begynte ryggen krangle for fullt. Jeg var ofte sykemeldt, noe som ikke var lett takle for min del. En arbeidsleder ba meg forlate jobben p grunn av sykemeldingene mine. Jeg flte meg liten, ubetydelig, dum og svak.

P et tidspunkt gikk jeg til legen min og ba han henvise meg til psykolog. Noe som jeg den dag i dag er sikker p at reddet livet mitt. Jeg visste ikke helt hva som plaget meg, jeg visste bare at jeg flte meg plaget. Jeg sleit med godta meg selv. Jeg sleit med fle meg verdt noe.
I en periode p f r mistet jeg mange viktige mennesker i livet mitt. Jeg mistet flere unge mennesker rundt meg til selvmord. Og dette traff meg hardt. Mye hardere enn jeg hadde trodd.
Jeg ble dypt deprimert. Jeg gikk rundt i en slags boble. Jeg var helt tom. Helt utmattet. Jeg tenkte ikke. Jeg flte ikke. Jeg klarte ikke mere. Det var ikke det at jeg hadde et s sterkt nske om d. Jeg klarte bare ikke tanken p leve slik jeg levde. Jeg var suicidal. Jeg var s utenfor meg selv at jeg ikke helt husker denne perioden nr jeg ser tilbake p det n. Det var en sort periode som jeg slett ikke trodde jeg ville overleve.

Men jeg fikk hjelp. Jeg fikk akkurat den hjelpen jeg trengte. Og jeg kom meg sakte, men sikkert ut av et tankemnster som var svrt skadelig for meg. Det tok tid. Det tok veldig lang tid krabbe tilbake til livet. Jeg brukte mange mneder p komme til et sted der jeg kunne se meg i speilet og tenke at jeg var glad for vre meg. Glad for vre til.



Og n. N fler jeg meg elsket. N vet jeg at jeg fortjener bli elsket. At jeg fortjener det aller beste.
Jeg er fortsatt ikke ute i jobb. Jeg har fortsatt ikke fullfrt skolen. Men jeg er i gang n. Denne hsten har jeg kommet inn p noen av fagene jeg trenger for f en studiekompetanse. Jeg er kjempestolt av meg selv. Og jeg vet at jeg n er sterk nok psykisk til fullfre skolen. Jeg forbinder det ikke lengre med det vonde dagene mine var preget av sist jeg gikk p skole.

At unge mennesker faller ut av skolen fordi de sliter psykisk er noe vi m ta p alvor. Det er s utrolig viktig at vi SER hverandre. Unge mennesker sitter med haugevis av resurser som samfunnet trenger. Det trengs en tilrettelegging som gir en flelse av inkludering, selv nr man kanskje fler seg liten og ubetydelig. Jeg har mistet s altfor mange unge mennesker fordi deres psykiske problemer ikke ble tatt tak i fr det var for sent. Vi trenger lytte til de unge, la de forst at de ikke er alene og at de slett ikke er noen klamp om foten p noen.
Ungdommene er framtiden vr.

Mer info om Verdensdagen for psykisk helse 2011 finner du blant annet HER.

6 kommentarer

Henriette

10.10.2011 kl.19:53

Utrolig sterkt lese... Du er tff! St p, jeg er stolt av deg :) Kjempeklem fra happy <3

Ann-Kristin

10.10.2011 kl.20:02

<3
Du er s utrolig flott Piamor!!
Jeg har sagt det fr og sier det igjen....du er fantastisk!! St p, hadde bare mange fler vrt som deg, s hadde verden vrt et kjempefint sted for alle!
Du har stpvilje og selvinnsikt som f.....og du inspirerer med din penhet, ditt pgangsmot og dine ord!

Prinsesse Grnn

10.10.2011 kl.20:57

Henriette: Tusen takk for veldig fine ord, Happy. <3 Kjempeklem til deg!

Prinsesse Grnn

10.10.2011 kl.20:59

Ann: <3 Jeg er s glad i deg. Og jeg blir s glad for ordene dine. Du er s full av godhet, og jeg er heldig som fr ha deg i livet mitt, om enn "bare" p nett akkurat n. <3 Masse klemmer til deg.

Anne Lise Johnsen

11.10.2011 kl.23:04

Hei :) S utrolig flink du er til bruke ord, ja skrive! Selv om innholdet ikke bare var hyggelig lesing :( . Hyggelig at du vil vre med i blogglotteriet mitt, to lodd er reservert til PIA :)

Prinsesse Grnn

14.10.2011 kl.21:00

Anne Lise Johnsen: Tusen takk for fine ord! Er jo alltid fint hre at man skriver godt. :) Ha en flott helg.

Skriv en ny kommentar

hits