Verdensdagen for psykisk helse.



Jeg har kanskje alltid slitt litt psykisk? Iallefall vet jeg at jeg allerede på ungdomsskolen tenkte at jeg kanskje ikke hadde noe her i denne verden å gjøre? Jeg ble mobbet så mye at jeg på ungdomsskolen begynte å bli desperat etter å komme meg bort fra byen jeg ble født i. Byen jeg vokste opp i. Jeg klarte ikke tanken på å gå videregående sammen med de som hadde plukket selvtillitten min fra meg. Som hadde trykket meg så langt ned at jeg var fast bestemt på at om jeg ble boende ville det være en dødsdom. Selv om jeg hadde gode venner og en flott familie så var det ikke nok. Jeg tenkte mye. Var ofte fordypet i grubleriene mine og drømte meg bort fra hverdagen jeg følte meg så fanget i. Kanskje var det en forsvarsmekanisme jeg hadde. Jeg innså iallefall at jeg måtte bort.

Jeg begynte på folkehøyskole etter tiendeklasse. Så langt borte fra hjemplassen jeg kunne komme uten å reise fra landet. Bort fra nordlyset, mørketiden og høye snøskavler. Bort fra alle jeg kjente. Jeg gledet meg til en ny start. Jeg jublet og selv om jeg også der hadde perioder jeg trakk meg tilbake var det et fint år. Et år der jeg så muligheter. Et år som gjorde meg godt. Et år der jeg så at jeg hadde verdi. At jeg var betydningsfull og hadde mye å bidra med.
Jeg følte meg tøff nok til å søke skole igjen etter dette året. Jeg følte jeg var sterk nok. Klar til å kaste meg ut i det. 

Da jeg skulle i gang med videregående ble jeg boende i sør. Men uansett hvor bra jeg hadde det på folkehøyskolen forsvant følelsen av trivsel og tro på meg selv raskt etterhvert som månedene gikk på den nye skolen. Jeg fant ikke min plass på skolen. Jeg trivdes overhodet ikke. Jeg fant meg noen få venner, men jeg hadde det slett ikke bra. Lærerne beskyldte meg for å gå på stoff, noe jeg med hånda på hjertet kan si at jeg ALDRI har PRØVD engang. Jeg følte meg misforstått og usynlig. Den eneste grunnen til at jeg fullførte dette året var at jeg er utstyrt med en så intens ståpåvilje og stahet at det skal svært mye til for at jeg gir meg når jeg først har bestemt meg for noe.

Det ble med det ene året. Jeg klarte ikke mer. Hverken fysisk eller psykisk. Jeg flyttet tilbake til hjembyen min. Fant meg litt forskjellige jobber. Jobber jeg trivdes i. Jobber jeg mestret. Men så begynte ryggen å krangle for fullt. Jeg var ofte sykemeldt, noe som ikke var lett å takle for min del. En arbeidsleder ba meg forlate jobben på grunn av sykemeldingene mine. Jeg følte meg liten, ubetydelig, dum og svak. 

På et tidspunkt gikk jeg til legen min og ba han henvise meg til psykolog. Noe som jeg den dag i dag er sikker på at reddet livet mitt. Jeg visste ikke helt hva som plaget meg, jeg visste bare at jeg følte meg plaget. Jeg sleit med å godta meg selv. Jeg sleit med å føle meg verdt noe.
I en periode på få år mistet jeg mange viktige mennesker i livet mitt. Jeg mistet flere unge mennesker rundt meg til selvmord. Og dette traff meg hardt. Mye hardere enn jeg hadde trodd.
Jeg ble dypt deprimert. Jeg gikk rundt i en slags boble. Jeg var helt tom. Helt utmattet. Jeg tenkte ikke. Jeg følte ikke. Jeg klarte ikke mere. Det var ikke det at jeg hadde et så sterkt ønske om å dø. Jeg klarte bare ikke tanken på å leve slik jeg levde. Jeg var suicidal. Jeg var så utenfor meg selv at jeg ikke helt husker denne perioden når jeg ser tilbake på det nå. Det var en sort periode som jeg slett ikke trodde jeg ville overleve.

Men jeg fikk hjelp. Jeg fikk akkurat den hjelpen jeg trengte. Og jeg kom meg sakte, men sikkert ut av et tankemønster som var svært skadelig for meg. Det tok tid. Det tok veldig lang tid å krabbe tilbake til livet. Jeg brukte mange måneder på å komme til et sted der jeg kunne se meg i speilet og tenke at jeg var glad for å være meg. Glad for å være til.



Og nå. Nå føler jeg meg elsket. Nå vet jeg at jeg fortjener å bli elsket. At jeg fortjener det aller beste.
Jeg er fortsatt ikke ute i jobb. Jeg har fortsatt ikke fullført skolen. Men jeg er i gang nå. Denne høsten har jeg kommet inn på noen av fagene jeg trenger for å få en studiekompetanse. Jeg er kjempestolt av meg selv. Og jeg vet at jeg nå er sterk nok psykisk til å fullføre skolen. Jeg forbinder det ikke lengre med det vonde dagene mine var preget av sist jeg gikk på skole.

At unge mennesker faller ut av skolen fordi de sliter psykisk er noe vi må ta på alvor. Det er så utrolig viktig at vi SER hverandre. Unge mennesker sitter med haugevis av resurser som samfunnet trenger. Det trengs en tilrettelegging som gir en følelse av inkludering, selv når man kanskje føler seg liten og ubetydelig. Jeg har mistet så altfor mange unge mennesker fordi deres psykiske problemer ikke ble tatt tak i før det var for sent. Vi trenger å lytte til de unge, la de forstå at de ikke er alene og at de slett ikke er noen klamp om foten på noen.
Ungdommene er framtiden vår.

 

Mer info om Verdensdagen for psykisk helse 2011 finner du blant annet HER

6 kommentarer

Henriette

10.10.2011 kl.19:53

Utrolig sterkt å lese... Du er tøff! Stå på, jeg er stolt av deg :) Kjempeklem fra happy <3

Ann-Kristin

10.10.2011 kl.20:02

<3
Du er så utrolig flott Piamor!!
Jeg har sagt det før og sier det igjen....du er fantastisk!! Stå på, hadde bare mange fler vært som deg, så hadde verden vært et kjempefint sted for alle!
Du har ståpåvilje og selvinnsikt som få.....og du inspirerer med din åpenhet, ditt pågangsmot og dine ord!

Prinsesse Grønn

10.10.2011 kl.20:57

Henriette: Tusen takk for veldig fine ord, Happy. <3 Kjempeklem til deg!

Prinsesse Grønn

10.10.2011 kl.20:59

Ann: <3 Jeg er så glad i deg. Og jeg blir så glad for ordene dine. Du er så full av godhet, og jeg er heldig som får ha deg i livet mitt, om enn "bare" på nett akkurat nå. <3 Masse klemmer til deg.

Anne Lise Johnsen

11.10.2011 kl.23:04

Hei :) Så utrolig flink du er til å bruke ord, ja skrive! Selv om innholdet ikke bare var hyggelig lesing :( . Hyggelig at du vil være med i blogglotteriet mitt, to lodd er reservert til PIA :)

Prinsesse Grønn

14.10.2011 kl.21:00

Anne Lise Johnsen: Tusen takk for fine ord! Er jo alltid fint å høre at man skriver godt. :) Ha en flott helg.

Skriv en ny kommentar

hits