Kulde+Meg=Nei.



Jeg er merkelig satt sammen. Fra år til år glemmer jeg hvor mye jeg oppriktig talt hater kulde. Jeg kan ikke fordra å fryse. Likevel er høsten noe jeg romantiserer i hodet mitt og tenker på som en renspikka sjarmørårstid.
Men da glemmer jeg som sagt det faktum at jeg og kulde går like godt sammen som en snøball på ferie i helvete. 
Vi bor i en leilighet som er cirka like godt isolert som en sil og i en by som egentlig burde hatt vind i byvåpenet. Dette gjør at jeg bor i ullsokker, ullgenser og har pelspledd i nærheten hele høsten, vinteren og våren.
Så sniker sommeren seg innpå og forfører meg til å glemme at jeg fryser. Til å glemme hvor ubehagelig det er å fryse så man har gåsehud på skjelettet. Og jeg lar meg forføre.
Jeg sletter hukommelsen. Jeg gleder meg til høst, til farger, til mørket, til vinden som uler i veggene. Jeg blir som en liten unge og kan omtrent ikke vente til snøen dekker landskapet.
Og jeg kan nesten ikke vente til jeg kan høre nevnte snø knase under skoene mine.
Problemet er egentlig bare kulda. Jeg hater å fryse. Men jeg nekter å gi opp mitt kjærlighetsforhold til både høst og vinter. Så jeg får vel belage meg på å tilbringe de neste månedene innpakket i tepper, ullsokker, store gensere og med så mange levende lys at jeg like gjerne kunne tent bål midt på stuegulvet.

2 kommentarer

Trude

16.09.2011 kl.10:57

åh, så bra skrevve! aakkorat sånn æ og føle det! :p nordlending ska man absolutt vær, men fy faen man blir lei i støytan når det e 5. måneden med iisende kulde

Prinsesse Grønn

16.09.2011 kl.21:36

Trude: Ja, det e rart med det der. Finnmarking på min hals, å eeeelske kulde, mørke og hele pakka, men hate å frys mer og mer for hvert år som går. ;) Fantastiske skapninga, det e det man e. :p

Skriv en ny kommentar

hits