Bitene faller på plass.

 



Jeg sitter i sofaen. Kjenner at pulsen sakte men sikkert finner tilbake til sitt hverdagslige og stort sett rolige tempo. Egentlig burde jeg være på vei inn i dusjen nå, men jeg er fortsatt så varm at jeg trenger å roe kroppen ned litt før jeg lar dampende vanndråper skylle vekk svetten og massere ømme muskler. 
Jeg er i gang med trening igjen. I to timer har jeg rasert  kroppen, pustet tungt, fulgt med mens pulsen har krabbet seg oppover, oppover. Med musikk i ørene har tiden rast forbi. Og tankene, alle tankene som  flyter over i hverandre som en flom jeg ikke vil eller kan stoppe.
Jeg tror jeg har funnet ut hvilke knapper som gjør hva. Plutselig gikk det et lys opp for meg da jeg innså hvorfor jeg ikke finner ordene. Hvorfor alt har stått stille siden jeg kom hjem.

Da vi reiste på ferie var det ikke lenge siden Norge ble snudd på hodet. Dagene etter terroren i Oslo og på Utøya var merkelig tunge for meg. Jeg mistet ingen av mine elskede, jeg var ikke direkte berørt. Likevel gråt jeg, jeg hulket, jeg våknet med hovne øyne og hodepine. Jeg kjente sorg og redsel i hele meg. Jeg var sorg og redsel. Det var en boble som sprakk i hjertet mitt. En boble fylt av ubearbeidet sorg og minner om en tid som ikke var god. Da den sprakk ble det litt for mye for meg. Jeg lot følelsene strømme utover tv-bilder, avisoppslag og musikken som ble spilt. Men det var noe annet som reiv i meg.

Så dro vi på ferie. Vi reiste bort. Vekk fra datamaskiner, internett, aviser - ja, til og med vekk fra Norge. Jeg trengte en pustepause. En tenkepause. Jeg har hatt det så fint på ferie, finere enn på lenge. Jeg fant igjen roen i trange gater i Brugge. Og jeg lo meg gjennom Amsterdams merkelige lover og regler. Jeg våknet til liv av å observere studenter i Haag på oppdrag en av sine første skoledager.
Jeg har hatt det så fint. Å legge vekk tanker og følelser har vært overraskende lett. For meg som er et følelsesmenneske, som lever og ånder følelser så er det faktisk overraskende når jeg da kan legge det vonde på hylla.

Nå er jeg hjemme igjen. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene eller føle. På en måte er det litt merkelig. Jeg henger en måned etter i forhold til nyheter og jeg har brukt ei uke på å lese gjennom alle innleggene som ventet på meg på Bloglovin. Jeg har ordnet de siste papirene som trengs for at jeg skal få søkt skole, noe som er skremmende, men fyller meg med gode sommerfugler. Jeg er i gang med min egen opprydning. Jeg rydder bort rot rundt meg, både materielt rot og rot jeg har hatt i meg i lengre tid.
Med treningen kommer inspirasjonen. Med treningen får jeg tilbake gleden og den intense følelsen av mestring.



Nå føler jeg meg viktig igjen. Jeg trenger ikke være perfekt. Hvorfor hige etter noe som egentlig bare er en illusjon? Jeg er ganske bra akkurat som jeg er. Med den bagasjen jeg bærer med meg.
Tilbake for fullt. Med ordene på rett plass og fingrene på tastaturet. Høsten bringer med seg muligheter. Og jeg griper en etter en.

Men først av alt? Først av alt skal jeg en tur i dusjen. 

2 kommentarer

Ann-Kristin

05.09.2011 kl.17:27

<3<3<3<3<3<3<3<<3<3<3

Prinsesse Grønn

05.09.2011 kl.18:51

Ann: <3 <3 <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

hits