Høstkveld.

Et kaldt gufs kysser kinnet mitt. Det var så klamt og varmt her tidligere i kveld. Så vinduet står på gløtt. Med mørket bestemte vinden seg for å vise litt muskler. Stua er opplyst av levende lys. Jeg er noe over gjennomsnittet glad i lys som lever. Kanskje er det urmennesket i meg som føler ro når jeg har ild å se inn i? Slik mine forfedre og mødre satt og stirret inn i bålet for å passe på at det ikke døde ut. 
Den siste uka har det blitt merkbart mørkere på kveldene. Det er som om sommeren allerede er i ferd med å takke for seg. At vi bare venter på et par ekstranummer før høsten for alvor tar over sceneshowet.
Jeg har alltid likt meg best om høsten. Og tidlig vinterstid. På den tiden der man ikke er helt vant med kulden ennå så det føles som om kulden baner seg vei tvers gjennom kroppen. Jeg vet ikke hva det er som tiltaler meg sånn med høsten. Kanskje er det fargene? Kanskje er det fordi det er da mørket kommer tilbake? Jeg har alltid satt pris på mørket. Jeg kommer fra den delen av landet som ligger i komplett mørke store deler av vinterhalvåret og har lært meg å verdsette mørket. Kanskje handler det om det faktum at man lett kan forsvinne i mørket? Man er ikke så tydelig når mørketiden legger armene sine beskyttende rundt en. 
Sansene spiller meg jo helt klart et puss. Ennå gjenstår det mye av sommeren. Minner skal lages. Latter skal fylle kroppen. Gledelige gjensyn med mennesker og steder. Nye opplevelser. Eventyr skal skriver mens man lever i de.
Vinden rasler gjennom trærne utenfor. Leker gjemsel i skumringstimene. Og tillater seg å ha med en forsmak av høst. Et friskt og kaldt kjærtegn. En påminnelse om at livet går videre. Om man vil det eller ei. 



 

2 kommentarer

Madelen Myhre Mathisen

31.07.2011 kl.10:04

Ja, det er helt sant. Bilder kan si mye mer enn ord!

Prinsesse Grønn

31.07.2011 kl.17:40

MADELEN M. MATHISEN: Absolutt. Bilder kan fortelle så mye.

Skriv en ny kommentar

hits