Tanker...





Hendelsene p fredag slo som en sjokkblge gjennom landet. Verden stoppet opp. Stille sorg og fortvilelse iblandet store mengder kjrlighet og omsorg for menneskene rundt oss. Kinnene mine har vrt vte av trer og jeg har hatt en stor klump sorg i halsen og magen som jeg har mttet slippe ls litt etter litt. Jeg oppdaget tidlig at det l mye personlig bak sorgen min ogs. Om det ikke var ille nok at s mange var rammet av grusomhetene som rammet landet vrt p fredag s mtte jeg fle p at jeg brte p en del ting jeg trodde jeg var ferdig med. Og selv om det har vrt vondt kjenne p alt det grumsete som har kommet til overflaten s gjr det meg sterkere vite at jeg har klart vre litt inne i rom i meg selv som jeg trodde jeg hadde kastet nkkelen til. Og det uten at jeg gikk i kjelleren. Jeg holdt meg oppe. Selv med sorg i hjertet og trer i ynene holdt jeg meg p beina. Det gjr meg stolt. Stolt av MEG.

Det er s vanskelig finne ord som ikke handler om Utya eller Oslo akkurat n. Jeg leser stadig historiene til de overlevende, leser minneord om de som mistet livet. Det rrer noe dypt inne i sjelen min. Tankene er s mange og ordene strekker ikke til. Livet gr forsiktig tilbake til det normale. Selv om det normale ikke er helt som fr. Noe nytt har blitt med oss. Vi har ikke lov til glemme dette. Vi fr ikke lov til snu oss bort. Vi kan ikke la vre bry oss. Dette skal flge oss. Og jeg hper vi husker hvor snille vi har vrt mot hverandre disse dagene. Jeg hper vi ser hverandre like godt og smiler til fremmede ogs om noen mneder. Jeg hper vi tar med oss gode ting fra dette. At vi lar varmen, kjrligheten og penheten bli en del av det vi nordmenn er heretter. At folk vil se p oss at vi er snn som vi har vist oss vre de siste dagene.





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits