Tanker...





Hendelsene på fredag slo som en sjokkbølge gjennom landet. Verden stoppet opp. Stille sorg og fortvilelse iblandet store mengder kjærlighet og omsorg for menneskene rundt oss. Kinnene mine har vært våte av tårer og jeg har hatt en stor klump sorg i halsen og magen som jeg har måttet slippe løs litt etter litt. Jeg oppdaget tidlig at det lå mye personlig bak sorgen min også. Om det ikke var ille nok at så mange var rammet av grusomhetene som rammet landet vårt på fredag så måtte jeg føle på at jeg bærte på en del ting jeg trodde jeg var ferdig med. Og selv om det har vært vondt å kjenne på alt det grumsete som har kommet til overflaten så gjør det meg sterkere å vite at jeg har klart å være litt inne i rom i meg selv som jeg trodde jeg hadde kastet nøkkelen til. Og det uten at jeg gikk i kjelleren. Jeg holdt meg oppe. Selv med sorg i hjertet og tårer i øynene holdt jeg meg på beina. Det gjør meg stolt. Stolt av MEG.

Det er så vanskelig å finne ord som ikke handler om Utøya eller Oslo akkurat nå. Jeg leser stadig historiene til de overlevende, leser minneord om de som mistet livet. Det rører noe dypt inne i sjelen min. Tankene er så mange og ordene strekker ikke til. Livet går forsiktig tilbake til det normale. Selv om det normale ikke er helt som før. Noe nytt har blitt med oss. Vi har ikke lov til å glemme dette. Vi får ikke lov til å snu oss bort. Vi kan ikke la være å bry oss. Dette skal følge oss. Og jeg håper vi husker hvor snille vi har vært mot hverandre disse dagene. Jeg håper vi ser hverandre like godt og smiler til fremmede også om noen måneder. Jeg håper vi tar med oss gode ting fra dette. At vi lar varmen, kjærligheten og åpenheten bli en del av det vi nordmenn er heretter. At folk vil se på oss at vi er sånn som vi har vist oss å være de siste dagene.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits