Kjærligheten vil seire.



Vi kommer inn døra i sekstiden. Ettermiddagen har vi brukt på diverse butikker. Smilende, uvitende, lykkelige. 
Det blåser ganske kraftig ute. Noe det så ofte gjør i den lille byen vår. Det er godt å komme inn i varmen.
Vi pakker ut varer. Kjenner på at fredagsroen er over oss. "Jeg skal bare ta oppvasken så vi slipper å tenke på den i helgen". Du setter det foran tven, du vil få med deg oppsummeringen av dagens etappe av Tour de France.
"Det har vært et bombeangrep i Oslo", jeg hører deg, men er helt sikker på at jeg har hørt feil, at det rennende vannet har vridd ordene dine til noe helt annet enn det du sa. Jeg får bare presset ut et vantro "HÆ?". Du gjentar ordene dine og jeg hører deg klokkeklart. Jeg hørte ikke feil. Landet vårt er under angrep.

Fredag kveld snegler seg avgårde. Inntrykkene fra tvskjermen, nettavisene og facebook stikker som nåler i kroppen. Jeg føler meg kald. Sitter tett inntil han jeg elsker mest i verden, leiter etter den naive tryggheten jeg frykter har knust inni meg. Den naive tryggheten jeg har bært med meg som så mange andre nordmenn har - ingenting farlig kan skje i lille Norge. Hvem vil vel skade oss? Etterhvert som kvelden går forstår vi at det som har skjedd på Utøya må ha vært enormt. Groteskt. Dramatisk. Jeg snakker med pappa i telefonen. Har behov for å høre stemmene til de jeg er glad i. Jeg får lillebror i telefonen. Han er fjorten år. Verdens fineste gutt. Jeg hører usikkerhet i stemmen hans. Han lurer på om jeg har det bra. Sier at han er glad i meg. Jeg er så glad i han også. Så ubeskrivelig glad i alle mine kjære.
Vi legger oss utpå natten, slitne, stille, fulle av inntrykk, men fortsatt uten å forstå omfanget av tragedien i Oslo og ikke minst på Utøya.

Lørdag morgen. I det øyeblikket jeg åpner øynene kjenner jeg sorgen i halsen. Dette har truffet en nerve i meg. Det føles som om en slags uskyld er tatt fra oss. Jeg skrur på tven. Tallene som dukker opp på skjermen treffer meg som en knyttneve i magen. Jeg hører jeg klynker. Dette er så ufattelig stort. Så enormt og så utrolig groteskt. Jeg gråter. Tårene finner ingen ro, jeg blir ikke tom for salte tårer. Det svir i øynene når vakre ungdommer forteller sin historie, sjokkerte, redde, vakre og sterke. Tårene veller opp i meg når Stoltenberg snakker til folket sitt. Han holder rundt oss alle, stryker oss over ryggen og omfavner oss med ordene sine. Det er så mange som har noe å si, det er så mange bilder, det er så forferdelig grusomt. Jeg trenger pause. Må bort fra pc og nyhetsoppdateringer. Jeg er heldig. Jeg kan sette på en film. Le. Sitte i armkroken til kjæresten min. Trygg. Koble av. Så utrolig mange kan ikke det nå. De kan ikke skru av den nye virkeligheten deres. De kan ikke våkne fra sitt aller verste mareritt. Uansett hva de gjør, hva de sier, hva de ser så vil bilder, minner, sorg og savn følge med dem.

Jeg får ikke med meg så mye annet enn informasjon om det som foregår i vårt lille land. Det lille landet der så mange er rammet. Alle kjenner noen. Alle tar del i sorgen. Og sammen i sorgen mobiliseres en kjærlighet. En omsorg og en medmenneskelighet som sprer seg langt utover våre landegrenser. Vi kunne valgt hat. Vi kunne valgt sinne. Vi kunne valgt frykt. Vi gjør ikke det. Vi velger kjærlighet. Vi står sammen i sorgen, sammen i kjærlighet. Vi bryr oss. Vi viser at vi er store og flotte mennesker i dette lille landet vårt.

Søndagens gudstjeneste fra Domkirken i Oslo. Så mange vakre ord. Så sterke sanger. Så flotte mennesker. Mennsker i sorg. Det er sterkt. Det gjør vondt. Hjertet mitt brister da jeg ser ansiktene som er så preget av stundens alvor. Som er så utslitte og fulle av smerte. Jeg gråter med de.

Jeg er så lei meg for at så mange står midt i den verste sorgen som kan ramme mennesker. Jeg tenker på alle som har mistet sine elskede. Jeg tenker på alle som var på øya. Alle som var i Oslo da bomben smalt. Ingen er alene. Alle står vi sammen. Kjærligheten og samholdet vil seire. 

4 kommentarer

Trude

25.07.2011 kl.12:42

Fikk gåsehud når æ leste det her nu, så fint skrevet! Og så sant.. det føles som et svik mot oss, som nordmenn, som medmenneska, helt utrulit at nå sånt kan skje her i lille, trygge Norge.. og i all den elendigheta her e det så vakkert og fint kordan det norske (og svenske) folk har stått sammen og velge å vise kjærlighet istedenfor hat. æ e så gla æ e norsk!

Prinsesse Grønn

25.07.2011 kl.12:50

Trude: Måtte bare sette litt ord på ting. Det e så mange grusomme bilda man går rundt med på netthinna. Også så mange fine inntrykk, av menneska som står sammen i en tid der ting e vanskelig. Æ e stolt av å være en del av det samfunnet her. Vi vise at vi e stor i det lille landet vårs. <3

Trude

26.07.2011 kl.12:07

ja, æ blir helt satt ut av det norske folket i disse dager :)

sa til mamma og pappa at æ e stolt over å være norsk når æ ser kordan hele landet har takla den her tragedien, men da mente mamma at det norske folket e ikke nå bedre enn alle andre folk til å ta vare på hverandre når det trengs. og det e jo kanskje sant, men æ syns likavell det e nå spesielt med det her. vi har aldri opplevd nå sånt før, det e helt ukjent for oss. likavell reagere 98 % av oss på en måte som bevise at vi virkelig tar det inn over oss og føle at hele landet e angrepet, ingen ska få komme her og tru at de kan splitte oss. det røre virkelig inn til hjerterota <3

Prinsesse Grønn

26.07.2011 kl.13:32

Trude: Det kan så være at alle andre land ville gjort det samme. Men vi har allikevel lov å være stolt av å være norsk. Vi har lov å føle at vi fylles av kjærlighet og blir rørt over det samholdet som stige fram av det her. Å føle at man står sammen e en fantastisk følelse. Spesielt i en sånn her situjasjon. Bare vær stolt. Det har du all grunn til. <3

Skriv en ny kommentar

hits