Savn i flere former.


Det er rart hvordan vi mennesker er laget. Vi knytter sterke bånd til mennesker vi blir glade i - og vi savner de så det gjør fysisk vondt om vi er langt borte fra hverandre eller om omstendighetene gjør så vi ikke kan sees igjen.

Jeg tror vi lager et slags nettverk mens vi er på jorden for at vi skal kunne leve evig med disse etter vår død. At mennesker som har rørt hjertene våre blir en del av livet vi lever etter døden. Litt svevende og dype tanker på gang, men det er en litt svevende og dyp tid som nærmer seg. Om en måneds tid er det et helt år siden en kjær skatt forlot oss. Og det føles fortsatt sårt og vanskelig. Savnet er der. Det blir nok aldri borte.

Savn er en fin ting, selv om det noen ganger føles som en ren forbannelse. En fin ting fordi det viser at vi er glade i noen. At hjertene våre lengter etter mennesker vi setter pris på.
På søndag reiste kjæresten min hjem. Og da startet tre uker der jeg ikke får se han. Det er en god blanding av godt og litt vondt. Jeg savner han, men jeg vet vi ikke har vondt av å være borte fra hverandre.

Vi hadde en knallfin påske. Herlige dager der jeg fikk ha han sammen med meg. Og jeg føler meg nyforelska og nærmere han enn jeg noensinne har vært. Det er så merkelig hvor dyp kjærligheten kan bli om den får gro skikkelig. Men nettopp det at vi har det så fint sammen gjør at savnet stikker litt ekstra nå som det vil gå uker før vi ser hverandre igjen.

Jeg har fått meg ei fantastsk god venninne her i Kirkenes. Ei jeg har tilbringt masse tid med de siste dagene. Ei som gjør meg til et bedre menneske og som får meg til å føle meg både sett og hørt. Hun er fantastisk. Men hun bor her. Jeg gjør ikke det. På Lørdag stikker jeg til Kreta og videre hjem til Brønnøysund. Og hun blir igjen her. Jeg vil egentlig ikke tenke på det fordi jeg vet jeg vil bli slått i bakken av savn og ensomhet i det jeg sier hadet for denne gang.

Vi mennesker er rare dyr. Og savn er både bittert og søtt... 

4 kommentarer

Mariann Johansen ♫♥♫

04.05.2011 kl.22:45

Da Ivar bodde i Tromsø, og jeg i Ålesund, første året vi kjente hverandre... jeg tror nok det er det meste jeg har savnet i hele mitt liv. I alle fall over så lang tid. Hele tiden går man og tenker på disse korte stundene man får sammen, og tiden man er i lag, preges av at man snart skal reise fra hverandre igjen.

Når jeg er borte fra ungene, nå - så er akkurat det helt grusomt. Da jeg var i Marokko nettopp, savnet jeg dem noe helt forferdelig, selv om jeg hadde det prefekt der jeg var - og jeg visste at de hadde det helt supert hjemme. Det blir nesten som noe _fysisk_ - en del av deg selv som mangler?

Når det er snakk om død... vel.. hva kan man si. Det er så... evig? Man vet at man alltid vil savne. Det gjør så vondt, samtidig som at det er så fint å kunne minnes.

Noe helt annet, som jeg kom til å tenke på nå. Jeg var på gravstedet i går, der kjenner jeg tre unge mennesker som ligger, jeg har snakket om dem før på bloggen. Jeg hadde en veldig slitsom dag i går, og det var godt å gå på kirkegården, det er noe jeg alltid har likt å gjøre. Det er så mange historier som ligger der, jeg liker å gå der å lure på hvordan livet til de som er borte var.. særlig de som levde for lenge, lenge siden...

Uansett. Den ene av vennene mine som døde. Begravelsen var helt, helt forferdelig, virkelig grusom, ren, uforfalsket, naken sorg - foreldrene, vennene... alle. Det preger meg fortsatt, når jeg går til graven til vedkommende. Den andre... det var noe annet. Det var selvfølgelig akkurat like trist. Foreldrene sørget ikke noe mindre. Jeg grudde meg som f.. til begravelsen. Men under begravelsen, så fikk jeg en sånn ro. Det var som om ting falt på plass. At min venn er der h*n skal være. Det var slik det skulle bli. Jeg fikk den samme følelsen da jeg gikk på kirkegården i går kveld. Ro. Det var utrolig fint. Trist, naturligvis - men fint.

Ja, mennesker er virkelig rare. Og savn er en veldig, veldig sammensatt følelse.

Hilde

13.05.2011 kl.10:37

Jeg teller og ned dagene til 05.06.2011, som er 1års dagen for da lillesøstra mi valgte å forlate oss på en grusom å tragisk måte. Minnenne fra den dagen og begravelsen har brent seg fast i hjærnen å hjærtet mitt, samtidig som det er så mye/mange ting jeg ikke husker, mange "sorte hull" fra de dagene tragedien rammet.

Får fysisk vont å blir kvalm om jeg dveler ved det for lenge...

Skulle så innderlig ønske du var hær 5 juni, det hadde gjort sorgen lettere å bære om du var hær å jeg kunne delt den med deg...

Er så trist at vi bor så langt unna hverandre, for jeg (som Kjartan sier): blomstrer lammi deg, du fikk/får fram "Hilde" igjenn når vi er sammen <3

Du gjore meg glad og lykkelig "på ordentlig", har ikke kjent på den gleden med vennskap på veldig, veldig lenge..., så takk for at du har gjort meg til et lykkeligere menneske bare ved å være det fantastiske, hærlige, innkluderende, empatiske, hjærtevarme, nydelige, snille og hærlige menneske du er<3

Bare ved å være deg selv har du fått meg til å rette blikket opp og frem, så jeg nå er i stand til å finne glede i de små tingene, og å kjenne på gleden og verdien av å få/ha en "hjærtevenn" som er glad i meg og aksepterer meg akkurat slik jeg er, en jeg kan slappe av å være meg selv sammens med<3

Takk Pia, for at du har tatt meg under vingene dine og gitt meg plass i det store gode hjærtet ditt, du er så vedifull for meg<3

I meg har du fått en venn for livet og jeg vil ALTID være hær for deg, du skal aldri mer måtte føle på ensomheten nå som du har meg, det lover jeg deg vennen min<3

Kjenner det er så innmari godt å ha de gode minnene fra uka du mer eller mindre bodde hær hos oss å hjalp meg med å få ting på stell hær hjemm, er å vil altid være evig takknemmlig av den grunn<3 Du er bare tværs igjennom god, snill å skjønn<3, og jeg er så innderlig glad i deg, finner ikke ord...

Vennskapet og minnene fra tiden med deg er en verdifull skatt for meg som har en stor plass i hjærtet mitt, ensomheten må vike når hærlige du er hos meg, og DET føles godt og trygt<3

Jeg tar meg selv i å føle at jeg stoler 100% på deg, at jeg tror/håper, neg VET at du ALDRI vil svikte, bli borte for meg, eller gjøre meg noe vondt<3, for tror på deg når du sier at du er gkad i meg<3

Denne uken etter du reiste til Kreta har vært tom og trist, å jeg savner deg så det gjør vondt til tider ;-(

glad i deg Peamin, nå å for evig og altid<3<3

Prinsesse Grønn

29.05.2011 kl.00:27

Hilde: Du vet kor gla æ e i dæ. Kor mye ordan dine betyr for mæ. Kor mye godt æ vil dæ. Du e bare best, Hildevennen min. <3 E så veldig masse gla i dæ. <3

Prinsesse Grønn

29.05.2011 kl.00:31

Mariann Johansen ♫: Takk for en fin og reflektert kommentar om savn. Det er så mye savn gjør med oss mennesker. Og det er på en måte godt å vite at jeg ikke er alene om å føle det jeg føler. Jeg er ikke den eneste. Og det gjør meg godt... <3

Skriv en ny kommentar

hits