Et lite avbrekk.



Dagen startet s bra. Faktisk kan jeg ikke huske sist dagen startet s bra.
Man fr en del rutiner nr man har en kronisk smertefull dag. En av disse er kjenne etter i det yeblikket man vkner. "Hvor vondt har jeg i dag?". For det er som regel aldri samme svar p sprsmlet. Jeg har lenge vrt inne i en periode der smertene omtrent har ruset meg. Jeg har gtt rundt i en slag svimmel-pakket-inn-i-bomull-tilvrelse og har ikke helt sett noen mulighet for komme ut av den igjen. Det er vanskelig med snne perioder. Jeg fr problemer med formulere setninger, noe som gr hardt utover han jeg bor med. Man skulle tro jeg innimellom hadde oppfunnet et merkelig tullesprk som stokker om p ord og bokstaver. Heldigvis smiler han bare og syns jeg er st. <3
Jeg fr lsninger i ryggen som gjr at beina svikter. I snne yeblikk m jeg ha noe sttte meg til for ikke falle sammen som et trekkspill. Det er fryktelig pinlig. Spesielt nr jeg str ute p trappa og roper "hjelp meg" til samboeren min gjentatte ganger og ikke fr etter et par av disse ynkelige ropene oppdager at en fremmed mann str og ser p meg fra gata.
Selv om jeg har kjresten min som forstr, som ser, hrer og leser meg som en pen bok, s er det fortsatt en ensom tilvrelse vre fanget i en kropp som er full av smerter.
Han gjr alt i sin makt for at jeg skal ha det bra. Han er mitt ly i stormen, min klippe nr det herjer som verst. Jeg aner ikke hva eller hvor jeg hadde vrt n om det ikke var for han. Likevel er det alts ensomt.
Jeg tror det er fordi man ikke kan fle andres smerte. Man kan forst, man kan sammenligne og se at andre har det vanskelig. Men ingen andre enn meg kjenner mine smerter. Og det gjr livet ensomt.
Jeg skulle s gjerne nske jeg slapp denne tilvrelsen. At smertene ikke styrte meg s mye som de gjr. Men akkurat n, akkurat i skrivende stund s er det smertene som bestemmer. Og det er ok. Jeg er s sliten at jeg ikke orker kjempe mot de. Jeg har det bra. Er bare litt sliten.
Tilbake til dagen i dag. Jeg kjente ikke smertene p samme mte som ellers. Jeg hadde noen fine timer i dag tidlig og i formiddag, timer jeg bare forsiktig turte kjenne p. Timer der smertene ikke overdvet MEG. Det var fantastisk. Det viste seg vre midlertidig. Noe jeg visste at det ville vre. (Selv om en liten del av meg ba og tryglet og hpet at jeg p mirakulst vis var blitt bedre - for alltid)Jeg kjente det da jeg gikk til byen for hente en pakke. At smertene hylte i kroppen. Og jeg kaldsvettet ganske merkbart da jeg handlet noen smting p matbutikken. Jeg klarte g hjem. Selv om jeg vurderte flere ganger om jeg kom til greie det.

N ligger jeg p sofaen. Litt svimmel og litt glad for ha hatt en fin formiddag og morgen. Litt lei meg og sliten fordi smertene alltid slr meg i trynet igjen med enorm kraft.
Et positivt avbrekk i en for tiden slitsom hverdag. <3

-Sliten frken.

2 kommentarer

Brita Lillevik

12.04.2011 kl.17:33

Du e veldig sterk Pia ♥

Prinsesse Grnn

12.04.2011 kl.21:45

Brita Lillevik: h, takk, Brita. Det betyr mye hre snn. <3

Skriv en ny kommentar

hits