Få det ut.

Jeg har hatt noen dager nå som har vært skikkelig slitsomme. Og det ser ikke ut til at jeg er helt ute av stormen ennå. Kroppen min herjer med meg, lar meg ikke sove, vil ikke gi meg fred for hverken fysisk eller psykisk pining - så jeg er litt sliten nå.

Det var en merkedag på lørdag. Bursdagen til Veronica. Det som skulle vært bursdagen hennes. Jeg sliter mye med tanken på at hun ikke er her med oss mere. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for å hjelpe henne.
Jeg har brent inn i minnet den siste gangen jeg så henne. Dagen før bursdagen min. Hun så så godt ut. Hadde klippa seg og var i godt humør. Vi kjørte en kort runde i byen og jeg husker at det siste vi sa til hverandre var at vi var glade i hverandre. Det er litt godt. At jeg vet det var de siste ordene våre til hverandre.
Jeg savner henne daglig. Det går virkelig ikke en dag forbi uten at hun er i tankene mine. Jeg tenker mye på tiden da jeg så og si bodde hos henne. Vi var sammen hele tiden. Vi gjorde alt sammen. Jeg husker jeg ofte tenkte i den perioden at jeg hadde funnet min sjelevenn.
Hun reddet livet mitt, og jeg beundret henne for styrken hennes, for alt det fantastiske hun var.
For meg vil hun alltid bety noe helt spesielt. Hun vil alltid være en jeg kan takke for at jeg lever. Så får jeg minne meg selv på henne ved å tenke tilbake på alt det morsomme, triste og fine vi delte.


-Verr, søssa, meg.

Vi brukte mye tid sammen i bil. Kjørte rundt mens vi hørte på musikk. Og snakket sammen. Vi gikk aldri tom for ting å snakke om. Det som var så fint med henne var at jeg visste hun forstod. Jeg følte meg aldri dum når jeg sa noe til henne, fordi jeg visste akkurat hvor jeg hadde henne.
Jeg husker utdrikningslaget hennes. Med muffins, blomster, vin og ballonger. Husker vi fikk se henne i kjolen, hun var så nydelig at det gjorde fysisk vondt.
Jeg tenker med glede tilbake på alle gangene vi kjørte rundt og sang for full hals.
Jeg husker da vi stod parkert en sen natt og så utover førstevann. Jeg tror så mye som tre politibiler stoppet ved oss og lurte på hva vi holdt på med. Og Veronica herja bare verre med politifolka. Vi lo til vi hadde vondt i magen begge to.
Jeg husker alle gangene jeg overrasket henne med smågaver, elsket å se henne smile og bli oppriktig glad som bare hun kunne bli. Jeg savner samtalene våre, jeg angrer på at vi ikke brukte mer tid sammen de siste årene. Jeg vet hun var glad i meg og at jeg hadde en spesiell plass i hjertet hennes, som hun for alltid vil ha i min. Jeg mista en del av meg selv da hun døde, og jeg sliter med å lappe sammen det åpne såret hun lot meg sitte igjen med da hun valgte å dra.

¤¤¤

På toppen av dette har kroppen min vært full av smerter. Sterke og til tider uutholdelige smerter. Smerter som gir meg svettetokter og gjør meg kvalm og svimmel. Snerter som gjør meg desperat og redd. Og ikke minst tankefull. Jeg vil så gjerne mestre alt. Jeg vil komme meg på trening, gjøre alt som gjøres må av husarbeid, være ei jente med overskudd og styrke. Men jeg får det ikke alltid til. Ikke på dager som denne. I dag har det meste av dagen vært tilbringt på sofaen, med masse vondter i kroppen. Og slikt blir jeg sliten og nedfor av. Skulle ønske jeg bare kunne få bort alt dette som gjør meg så vondt både psykisk og fysisk. Så jeg får puste litt igjen, så jeg kan leve som jeg vil leve. Jeg vet jeg aldri vil bli kvitt savnet etter Veronica, mest sannsynlig blir jeg heller ikke kvitt smertene jeg bærer på, men jeg håper det kommer lettere tider snart. Så jeg klarer å holde hodet over vannet.

4 kommentarer

Hilde

08.03.2011 kl.11:40

Har jeg noen gang fortalt deg hvor glad jeg er i deg, og om hvor stor plass du har fått i hjærtet mitt?? <3<3

Selvfølgelig har jeg det;), mange ganger<3

Sier det igjenn nå, fordi jeg leser/føler at du kunne trengt å høre det eksta mye disse dager hvor du sliter ekstra på mange måter.

Gråter litt når jeg leser om hvordan du sliter, og tanken på at du mest sansynlig vil måtte leve med smertene dine (snakker om de fysiske akkurat nå), er nesten ikke til å holde ut.

At ei så hjærtevarm, snill å go' jente som deg , skal måtte være så plaget av smerter er så meningsløst i mine øyne, at jeg har bare ikke ord over hvor uretferdig den verdenen vi lever i er.

Nå er jo det noe som vi begge vet altfor godt fra før av desverre, både av egne erfaringer hver for oss, og av den vi vi deler, mest kjent som bestevenn/søster som ikke lengre er hos oss.

Vet ikke hva som er verst jeg, fysisk eller psykisk vondt??

Sliter med begge deler selv (men hva den fysiske smerten angår, vet jeg at du har det MYE, MYE værre desverre).

Min erfaring er at disse to ofte følger hverandre, fysisk smerte ofte forverres i takt med at man ellers sliter ekstra med det som er leit i perioder (som om man ikke hadde vondt nok fra før av, ikke sant??!!)

MEN kjære Pea, du som meg er utrustet med en usedvanlig evne til å le av ting, oss selv mest;), ta alt som kommer med så stor porsjon ironi å latter som det lar seg gjøre, OG vi (etter å ha fått deppet oss færdig over livets uretfærdigheter og tragedier, for kjenne på de tingene er lov, man SKAL tilate seg det) klarer altid på en eller annen måte å jage mørke skyer unna, bite smertene i oss å atter en gang slippe solen inn, å smilende tenke at " Nå har jeg enda en ting å sette inn på erfaringskontoen" (som nå begynner bli så fet at avkastningene MÅ jo bli astronomiske), å bittelitt tilfreds over tanken på at "jeg kom meg gjennom dette å, denne gangen også, vel vitende om at alt dette (vet det er en klisje, men ER jo sant da) har gjort oss om mulig ennå sterkere.

Med all vår livserfaring gjennom et relativt kort liv, kan vi trøste oss med at vi aldri blir "sytere og klagere" som ender opp bittre med masse sinnarynker.

For vi vet at til det er livet altfor dyrbart og kort.

Når nå dette er sakt, må jeg alikavel få si at jeg føler virkelig veldig med deg, og at jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg<3

At søssa som du sier er grunnen til at du lever i dag, er jeg henne evig takknemlig for, og jeg vet at om hun kunna sett oss, ville vært så glad for at vi er blitt så gode venner og en støtte for hverandre.<3 Å kanskje ser hun oss, hvem vet?? Jeg tror nå egentlig at hun gjør det.

Er altid hær for deg min venn, og vil altid være det.

Har du først fått en venn i meg, har du det livet ut.<3

Kjempe, kjempe glad i deg<3

Prinsesse Grønn

08.03.2011 kl.19:02

Hilde: Ja, du har fortalt meg hvor glad du er i meg, mange ganger, og jeg blir like glad av å høre det hver eneste gang. Ordene dine betyr veldig mye for meg. Og jeg ble rørt til tårer av denne kommentaren, vennen min. <3

Det føles litt urettferdig når alt herjer som verst - og jeg er ikke helt sikker på hva som egentlig er verst av psykisk og fysisk smerte. Innimellom syns jeg det aller verste er når sjela mi har det vondt, for jeg finner ingen måte å få den smerten bort på før den bare roer seg av seg selv. Og det kan være uutholdelig mens det står på.

Jeg er takknemlig for at jeg er utstyrt med så mye galgenhumor at jeg kan le selv når jeg står opp til haka i dritt. Og jeg er glad du også har ironikvote nok til å le, selv når ting er veldig vanskelig. Og det er klart man skal kjenne på ting, å holde ting inne er vi jo enige om at er en veldig dårlig løsning. Men vi må jo videre. Leve livet så den fine søstra di og venninna mi har god grunn til å være stolte. :)

Jeg er helt sikker på at Verr ser oss og er veldig veldig glad for at vi har funnet hverandre. Hun hadde garantert satt stor pris på det. <3

Er så utrolig glad i deg, Hildevennen min. <3

Rebella

13.03.2011 kl.19:32

Jeg er bare så enormt lei meg for at du har dette å slite med, både uendelig savn etter henne, og for smertene dine. Gud i himmelen som jeg skulle ønske du slapp det!

Prinsesse Grønn

15.03.2011 kl.14:45

Rebella: Det er enkelte dager som er verre enn andre både når det gjelder fysisk og psykisk smerte. Jeg står som regel rak i ryggen (vel, nesten iallefall), men savnet er der og smertene er der. Jeg må bare dra begge deler med meg videre og se framover...

Skriv en ny kommentar

hits