Smertene mine.

Vakre Rebella lurte på om jeg kunne fortelle litt om smertene mine. Og det kan jeg jo. Så her er en liten beskrivelse av hvordan kroppen min herjer med meg daglig.


Hovedbasen for smertene mine er i ryggen. Nede i korsryggen. Der er det alltid vondt. Det verker, pulserer, stikker og hugger meg. Hver morgen trenger jeg alt fra halvannen til fire timer før jeg er i stand til å tenke klart og kan begynne å fungere. Jeg stivner nemlig om natta. Så når jeg står opp kjennes det som at ryggen, hofta og beinet er betent. Smertene melder seg også raskt om jeg går lenge på hardt underlag, eller må stå rett opp og ned i lengre perioder. Jeg har også en del problemer om jeg må sitte lenge. Det er som om noen har vridd en kniv om i ryggen min og at såret aldri gror, men at noen stadig presser sitronsaft og nåler inn i det åpne såret. Og nervene mine er krigsherjet i så mange år nå at de stadige smertesignalene er en veldig ond og forvirrende sirkel.

I perioder plages jeg med at smertene stråler ut gjennom hoftene, baken og ned hele beinet. Da føles det som at jeg har noe inni beinet som er for kort. Det strammer seg og stikker pulserende opp og ned langs hele beinet mitt.
De periodene der beina rammes hardest holder jeg på å gå fra all forstand. Det er så smertefullt og rett ut jævlig at det er vanskelig nok å holde seg fra å gå fra forstanden.

Jeg har mye muskelsmerter i tillegg til nervesmertene, det er alltid muskelknuter i hele ryggen og i skuldrene mine. Det er så intenst og sviende vondt til tider at det er smertefullt å trekke pusten. Sånn blir det når jeg bruker så mye energi på å holde meg på beina. Sånn blir det når jeg trenger de delene av kroppen som IKKE gjør vondt til å jobbe trippelskift for at jeg skal kunne fungere.

Det er innimellom lammende vondt å være i min kropp. Hvert åndedrag jeg tar er stappa med smerte og hvert sekund er en kamp mot et smertehelvete jeg ikke kan komme ut av fordi det foregår inni meg.

Heldigvis har jeg med årene blitt flinkere og flinkere å takle smertene. Så nå blir jeg ikke innlagt i de verste periodene mine mere, nå trenger jeg ikke A-preparater for å fungere, nå er jeg tryggere og mye sterkere enn før.
Det gjør det ikke nødvendigvis lettere å godta at jeg alltid har vondt. Det kommer svært ofte an på dagsformen.

Jeg kan gråte, rase, være frustrert og hate så mye jeg vil. Dette forsvinner ikke. Mest sannsynlig vil jeg aldri bli kvitt disse smertene. Det gjør meg sliten. Det gjør meg sint. Det gjør meg oppgitt. Men jeg er heldig. Jeg har et godt liv. Jeg skulle bare ønske jeg ikke måtte ta hensyn til kroppen min når jeg skulle noe. Jeg skulle bare ønske jeg kunne jobbe, danse, trene og være bare meg. Uten smerter.

6 kommentarer

Trude

03.03.2011 kl.19:52

åh. æ blir så trist av at du har det sånn! har du nå diagnose eller? og finnes det nå "løsning" på det? :s

Prinsesse Grønn

04.03.2011 kl.12:33

Trude: Diagnose har æ vel ikke. Min tidligere fastlege omtalte det som "kronisk invalidiserende ryggsmerter"... Det dukke opp prolaps i ryggen min av ingenting, stadige prolaps der æ e så heldig å være en av de som får sterke smerter av det. Har også skader på flere andre skiver på grunn av at æ har gådd så lenge med det her som æ har gjort. Å æ har nerver ut i beina som ligg i klem. Så det e litt sånn forskjellig... Men nå løsning e det ikke. Dem sir at æ må regne med å ha smerter i større eller mindre grad resten av livet. Det e muuulig det blir nå operasjona med tida, men det får man nu se på...

Rebella

05.03.2011 kl.01:41

Dette var veldig vondt å lese, men takk for at du forteller oss om det. Det gir meg noe mer konkret å jobbe med, for jeg skal sende alt godt til deg av det jeg kan klare♥ Det er virkelig HELT forferdelig at du har det slik, jeg får helt blodsmak i munnen av å tenke på det. Ingen burde ha det som du har det daglig, det er jo helt grusomt:0 Og det er ingen annen 'diagnose' enn det du skriver i kommentarfeltet her over om 'kronisk invalidiserende ryggsmerter' ? For en jævlig setning; 'kronisk invalidiserende ryggsmerter' - jeg blir helt fra meg, så lei meg for deg. Du fortjener så utrolig mye bedre!

Prinsesse Grønn

05.03.2011 kl.18:54

Rebella: Det er smertefullt de dagene jeg blir kvalm av smerter, når det herjer som verst i kroppen. Men det går som regel ok, jeg klarer meg jo godt og er positivt innstilt til livet og alt jeg mestrer, selv om det ligger et smerteslør over. Nei, ingen diagnose er satt. Jeg har bare kroniske smerter og en dårlig rygg som ofte byr på prolapser og ødeleggelser på skiver. Det er forferdelig og jeg føler meg litt gitt opp av helsenorge innimellom. Det smerter meg...

Takk for at du vil sende meg gode tanker, takk for at du vil forsøke å heale meg. Det betyr masse at du bryr deg.

Mariann Johansen ♫♥♫

10.03.2011 kl.14:57

Uten å i det HELE TATT sammenlikne situasjonene våre, så kjenner jeg igjen det du beskriver, for det likner veldig på meg. Jeg fikk også bare diagnosen "ryggsmerter" - men uten det med kronisk og invalidiserende, heldigvis for meg. Så tenker jeg på hvor vondt jeg syns jeg har av og til, og hvor jævlig irriterende jeg syns det er (som akkurat nå, når jeg sitter og kjenner etter) Så prøver jeg å gange opp det med sånn ca ti tusen, så er jeg kanskje i nærheten av deg. Og da lurer jeg på hvordan faen du klarer å puste hver dag? Som Rebella, jeg blir helt fra meg av å lese hvordan du beskriver din egen situasjon, og jeg må bare bøye meg nesegrus i støvet for at du kjemper mot dette her. Jeg tror ingen som ikke har opplevd det selv kan skjønne deg. Du må være et av de sterkeste menneskene jeg vet om!

Prinsesse Grønn

10.03.2011 kl.17:49

Mariann Johansen ♫: Jeg tror ikke jeg er noe spesielt sterk. Jeg gjør det jeg må for å komme meg gjennom dagene, men jeg tror ikke jeg gjør det nevneverdig bedre enn andre i min situasjon. Jeg må jo bare holde meg gående, det er ikke noe alternativ å legge meg og gi opp. Jeg føler enkelte dager at det ikke er verdt det, at jeg ikke klarer mer, men heldigvis er det flyktige tanker som ikke får dominere meg. Men at det er tungt, jepp, uten tvil...

Skriv en ny kommentar

hits