Ok, jeg lever.

Fant ikke bilde av meg som julenisse, så meg som Zorro får duge.

Har brukt de siste fire timene på å kjenne etter og konkluderer nå med at jeg fortsatt lever. Jeg er på plass hjemme hos mor og far og syns dette er tilnærma paradis på jord. Jeg har bare en kropp som ikke helt følger med i svingene. At jeg kan ha et så pillråttent immunforsvar og fortsatt ikke ha pådratt meg både pest og kolera oppå hverandre er for meg et under. Men jeg har derimot blitt syk igjen. Forresten er det kanskje feil å kalle det IGJEN, siden jeg ikke har vært frisk mer enn en dag den siste måneden. Men jeg er iallefall blitt sykere enn jeg var. Noe som er fullstendig urutinert da det med stormskritt nærmer seg jul.

Jeg har vært på flytur i går. Måtte opp i flygemaskin for å komme meg nordover. Jeg kan fortelle alle dere som IKKE var på flygartur fra Gardermoen i går at dere kan prise dere lykkelig for nettopp det. Alle fly var forsinka. Sånn bortsett fra de som bare ble kansellert. Mitt fly endte opp med å lande i Kirkenes to timer etter tidsskjema. Nice. Det er nettopp det man ønsker seg når man skal på juleferie, er det ikke?

Forresten hadde jeg så mange julegaver jeg skulle ha med meg nordover at jeg i vill forbannelse og dyp fortvilelse så meg nødt til å sende ei svær eske i posten. (Les: Jeg så meg nødt til å få kjæresten til å sende ei svær eske i posten.) Om denne eska ikke kommer fram til jul eller den mot formodning skal bli borte, da avlyser jeg ikke bare denne jula, men i samme slengen alle framtidige julefeiringer også. Bare så det er klart.

Det er forresten vinter i nord. På den kalde og trolske og fantastisk vakre måten. Julestemninga kom slengt på meg som en slegge midt i fleisen. Helt ok. Og veldig greit. Jeg syns julestemning er et must. Jeg syns ikke utedo er et must. Eller, altermativet er å ikke gå på do, noe som blir fryktelig slitsomt i lengda, og ikke minst skittent. Så jeg får heller leve med at om jeg må på do klokka halv syv om morningen så kommer jeg ikke til å få sove igjen. Man fryser nemlig på seg adrenalinsjokk på turen og da er det vanskelig å sovne igjen. For å si det på den milde måten.

Men nå babler jeg. Som jeg forsåvidt alltid gjør. Jeg skulle bare legge fra meg livstegn. Jeg lever. Og har store planer om å fortsette med det. Takk.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits