En vintertur i mørkeland.




Jeg kjenner at snøfnuggene som lander på ansiktet mitt smelter mot huden min. Etterlater seg et kyss fra Kong Vinters kalde munn. Mørket har slukt verden rundt meg, det eneste jeg ser er den lille flekken foran meg som lyses opp av hodelykten jeg har på meg og av gatelyktene som er spredt sparsommelig etter veien jeg vandrer på. Foran meg tusler min firbeinte venn. Han ser opp på meg med spørrende øyne og får ros og litt kos som svar.

Snøen knaser under beina mine. Jeg kjenner den varme pusten min som blir til frostrøyk når den forlater munnen min. Tankene vandrer så mye friere når kroppen er i aktivitet. Jeg liker å gå rundt i egne tanker på denne måten.
Ørene fylles av musikk. Varierte sanger med tekster og melodier som farger sinnet mitt. Jeg kjenner at beina går i takt med musikken. Er oppmerksom på hvert fiber i kroppen min - på samme tid som jeg går på autopilot. En god kombinasjon. Å være fullstendig tilstede i meg selv er ikke dagligdags for tiden. Jeg haster altfor ofte rundt fra det ene til det andre, glemmer å stoppe for å lukte på blomstene. Glemmer å lytte til kroppens signaler.

Jeg titter opp på himmelen, den er stappfull av stjerner. Jeg kan ikke huske sist jeg så stjernehimmelen på denne måten. I byen ser man aldri en slik himmel. Lysene vi har rundt oss legger stjernehimmelen mørkere enn den er. Jeg føler meg liten og ubetydelig, men samtidig er det som om jeg er den eneste i verden. Som om alt dette vakre og hvite og fantastiske er bare mitt. Jeg er alene med sansene mine. Melodiene som strømmer inn i ørene mine styrer beina mine opp i takt, opp i fart. Jeg fyller lungene med iskald vinterluft, det svir i brystet, det får meg til å føle meg levende.

Menneskekroppen er finurlig skrudd sammen. Jeg kjenner på kulden som biter seg gjennom ullgenseren min. Kinnene mine er numne av vinterkyssene jeg har mottatt på veien. Jeg kjenner at hjertet mitt svulmer over av kjærlighet og andre gode følelser. Jeg har funnet en merkelig og svært velkommen ro i meg selv. Jeg har så godt av disse dagene. Det er dager fulle av vennskap, familiebånd og avslapning. Men også av savn. Jeg savner mannen i mitt liv. Og blir mer og mer sikker på at han er nettopp det - mannen i mitt liv.

I det fjerne ser jeg lysene fra hytta. Jeg vet at jeg kommer hjem  til god mat og en varm stue.
Dette forsterker bare gleden min. Gleden av å være i meg selv. Gleden av å være akkurat her. Gleden av å leve.

3 kommentarer

Trude

06.11.2010 kl.11:20

åh, nyydelig skrevve <3

Prinsesse Grønn

07.11.2010 kl.12:43

Trude: Tusen takk, Trude. <3

Mariann Johansen ♫♥♫

13.11.2010 kl.19:50

Så kjempeflott skildring! :)

Skriv en ny kommentar

hits