Stille vann.

Det har gtt noen mneder n. Tiden er merkelig. Den vandrer videre, selv nr vi opplever ting som fr vr verden til stoppe og nye tidsregninger til begynne. En ny mte tenke p. Fr du dde - etter du dde. Det gjr noe med oss. Nr man opplever ting som virkelig ryster sjelen vr. Ting som yeblikkelig lager pne og infiserte sr i hjertene vre. Man pvirkes. Av andres valg. Andres handlinger.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle miste henne. Hun var jo den som reddet meg da jeg stod ansikt til ansikt med min egen undergang. Hun skulle da iallefall ikke vre den som ble borte. Min klippe. Jeg trodde ikke engang p det da de ikke kunne finne henne. Trodde jeg kjente henne god nok. Trodde hun var sint og mtte lufte seg litt.
Derfor var sjokket og skrekken overveldende da jeg vknet av at telefonen ringte. Jeg visste hva som var skjedd fr jeg tok telefonen. Kjente blodet i kroppen frs til is. Hadde vansker med trykke p riktig tast p telefonen.

Sorgen kom s kastet over meg at jeg mistet kontrollen. Kontrollen jeg hadde hatt i s lang tid. Bakken som s lenge hadde vrt bde stdig og trygg ble plutselig revet vekk av ddens iskalde hender...

Det var ikke frste gang jeg hadde ftt en slik beskjed. Det var ikke frste gang jeg har blitt lammet av sorg og fortvilelse, men det var frste gang det traff meg med en slik umenneskelig kraft.

Jeg tenker daglig p henne. Jeg ser henne levende for meg, jeg hrer stemmen og latteren hennes. Jeg blir sorgtung og tankefull og nsker av alt jeg er at jeg skal f melding fra henne igjen. Jeg har de siste meldingene hun sendte meg. Med vakre ord og bekreftelser p det vi delte. Rett fram, rlig. Visste at jeg hadde henne og hun hadde meg. Selv om vi snakket sammen sjeldent da...

Jeg kjenner p savnet. Jeg skal snart nordover. Sist jeg var der var det for ta farvel med henne. Sret i hjertet mitt vil aldri bli helt leget. Jeg vil ikke at det skal bli borte heller. Kall meg gjerne rar. Men jeg trenger kjenne p det innimellom. Hvor vondt det var. Fordi jeg vil leve livet mitt godt for henne. For henne og de andre jeg har mistet. Jeg vil at de skal vre stolte over hvordan jeg lever. At de skal se jeg kjemper meg gjennom det vonde - og at jeg elsker alt det gode livet mitt er fullt av.

Det er merkelig med det. Hvordan man en dag er her, den neste er man ikke mere. Hva meningen med det hele er, det kan jeg ikke si jeg alltid vet. Jeg kan bare si at jeg hper det finnes noe mer. Noe etter at livet vrt her p jorden er over. Jeg hper vi sees igjen...

Jeg er glad vi lrer av hverandre. At jeg i det livet jeg lever kan bruke s mye av det hun lrte meg. Og at jeg sitter igjen med gode minner. Minner av den gode sorten er det fint kjenne litt ekstra p. Det er godt fle at man har sterke bnd, forbi livet. Forbi dden... For strst av alt er kjrligheten vi har til hverandre.

Noen mneder er gtt. Mneder vil bli til r... Men du, du vil aldri bli borte fra hjertet mitt. <3

4 kommentarer

Mariann

27.10.2010 kl.00:22

Frysninger... jeg vet nyaktig hva du mener. Virkelig. Det er helt grusomt ha bare minner tilbake. Jeg er livredd for miste dem, glemme. Veldig godt skrevet, dette...

Prinsesse Grnn

30.10.2010 kl.18:34

Mariann: Takk for at teksten traff. Det er godt nr ting gjr inntrykk, nr jeg skriver ting som er nrt hjertet mitt. <3

Og det er skummelt st igjen med bare minner. Da er det s ekstra srt nr minnene falmer og man ikke husker detaljene mere....

Sokee

04.01.2011 kl.20:28

<3 <3 <3 <3

Prinsesse Grnn

09.01.2011 kl.13:52

Sokee: <3 <'3 <3

Skriv en ny kommentar

hits