Stille vann.

Det har gått noen måneder nå. Tiden er merkelig. Den vandrer videre, selv når vi opplever ting som får vår verden til å stoppe og nye tidsregninger til å begynne. En ny måte å tenke på. Før du døde - etter du døde. Det gjør noe med oss. Når man opplever ting som virkelig ryster sjelen vår. Ting som øyeblikkelig lager åpne og infiserte sår i hjertene våre. Man påvirkes. Av andres valg. Andres handlinger.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle miste henne. Hun var jo den som reddet meg da jeg stod ansikt til ansikt med min egen undergang. Hun skulle da iallefall ikke være den som ble borte. Min klippe. Jeg trodde ikke engang på det da de ikke kunne finne henne. Trodde jeg kjente henne god nok. Trodde hun var sint og måtte lufte seg litt.
Derfor var sjokket og skrekken overveldende da jeg våknet av at telefonen ringte. Jeg visste hva som var skjedd før jeg tok telefonen. Kjente blodet i kroppen frøs til is. Hadde vansker med å trykke på riktig tast på telefonen.

Sorgen kom så kastet over meg at jeg mistet kontrollen. Kontrollen jeg hadde hatt i så lang tid. Bakken som så lenge hadde vært både stødig og trygg ble plutselig revet vekk av dødens iskalde hender...

Det var ikke første gang jeg hadde fått en slik beskjed. Det var ikke første gang jeg har blitt lammet av sorg og fortvilelse, men det var første gang det traff meg med en slik umenneskelig kraft.

Jeg tenker daglig på henne. Jeg ser henne levende for meg, jeg hører stemmen og latteren hennes. Jeg blir sorgtung og tankefull og ønsker av alt jeg er at jeg skal få melding fra henne igjen. Jeg har de siste meldingene hun sendte meg. Med vakre ord og bekreftelser på det vi delte. Rett fram, ærlig. Visste at jeg hadde henne og hun hadde meg. Selv om vi snakket sammen sjeldent da...

Jeg kjenner på savnet. Jeg skal snart nordover. Sist jeg var der var det for å ta farvel med henne. Såret i hjertet mitt vil aldri bli helt leget. Jeg vil ikke at det skal bli borte heller. Kall meg gjerne rar. Men jeg trenger å kjenne på det innimellom. Hvor vondt det var. Fordi jeg vil leve livet mitt godt for henne. For henne og de andre jeg har mistet. Jeg vil at de skal være stolte over hvordan jeg lever. At de skal se jeg kjemper meg gjennom det vonde - og at jeg elsker alt det gode livet mitt er fullt av.

Det er merkelig med det. Hvordan man en dag er her, den neste er man ikke mere. Hva meningen med det hele er, det kan jeg ikke si jeg alltid vet. Jeg kan bare si at jeg håper det finnes noe mer. Noe etter at livet vårt her på jorden er over. Jeg håper vi sees igjen...

Jeg er glad vi lærer av hverandre. At jeg i det livet jeg lever kan bruke så mye av det hun lærte meg. Og at jeg sitter igjen med gode minner. Minner av den gode sorten er det fint å kjenne litt ekstra på. Det er godt å føle at man har sterke bånd, forbi livet. Forbi døden... For størst av alt er kjærligheten vi har til hverandre.

Noen måneder er gått. Måneder vil bli til år... Men du, du vil aldri bli borte fra hjertet mitt. <3

4 kommentarer

Mariann

27.10.2010 kl.00:22

Frysninger... jeg vet nøyaktig hva du mener. Virkelig. Det er helt grusomt å ha bare minner tilbake. Jeg er livredd for å miste dem, glemme. Veldig godt skrevet, dette...

Prinsesse Grønn

30.10.2010 kl.18:34

Mariann: Takk for at teksten traff. Det er godt når ting gjør inntrykk, når jeg skriver ting som er nært hjertet mitt. <3

Og det er skummelt å stå igjen med bare minner. Da er det så ekstra sårt når minnene falmer og man ikke husker detaljene mere....

Sokee

04.01.2011 kl.20:28

<3 <3 <3 <3

Prinsesse Grønn

09.01.2011 kl.13:52

Sokee: <3 <'3 <3

Skriv en ny kommentar

hits