Legeskrekk/Legevett.

I går var en turbulent dag. En slitsom og vond dag. En fantastisk flott dag. En dag som ga meg energi og overskudd. En dag som tok fra meg viljen og lysten til å kjempe for det jeg ønsker å oppnå. Rett og slett en turbulent dag...

Jeg oppnådde mildt sagt ikke ønsket resultat hos legen. Så. Nå skal jeg bytte lege IGJEN. Det vil si at jeg er på vei til å ha min fjerde lege her siden jeg flytta hit i februar. Kanskje sier det mer om meg enn om legekontoret her, men jeg er sta nok til å påstå at jeg faktisk er ganske ok som pasient.

Fordi jeg ikke finner en lege som får til min situasjon så påvirkes livet mitt i svært feil retning. Jeg er på så rett vei når det gjelder trening. Jeg jobber så hardt for å kunne bli mer og mer aktiv. Men da min kropp reagerer med smerter når jeg er aktiv så trenger jeg skikkelig smertelindring mens jeg kommer meg opp på det aktivitetsnivået jeg OG legene vil ha meg på. For DE vil jeg skal trene. DE vil jeg skal gå ned i vekt. DE vil også at jeg skal kutte ned på medisiner og til og med gå uten medisiner "bare for å teste det"... For meg viser det bare hvor lite de vet om riktig smertelindring av pasienter med langvarige smerter..

Selv om jeg vet det er DE som gjør feil gang på gang så er det til syvende og sist jeg som straffes for det. De kan gå hjem etter en travel dag og ikke ofre meg en tanke. Jeg går hjemme og må planlegge om jeg har medisiner nok til å gå på butikken. Livet mitt er for en kort periode nå redusert til et minimum. Ikke til et liv. Men eksistens. Jeg må bare holde liv i skrotten. Smertelindre den først. Og om jeg etter det har overskudd og lite nok smerter så kan jeg kanskje gå en tur? Ja. Slikt blir man slank og sterk av. Uten tvil...

Jeg vet det er mye snakk om dette på bloggen nå. Men jeg må lufte tankene og frustrasjonen litt. Så jeg ikke skal tippe fullstendig over og bli deprimert i tillegg til alt annet av plager.

Det er så frustrerende. Heldigvis har jeg kjempeflotte folk rundt meg som støtter meg opp og ned og på tvers - og som aldri vil la meg gå under. Men jeg føler meg rimelig liten og hjelpeløs når jeg føler at smertene mine som er så virkelige og så enorme i livet mitt blir tråkket på og hånet av noen som ikke kjenner meg eller mitt liv i det hele tatt.

Jeg er så lei av å bli knekt og knust av leger som ikke er utdannet til å takle at også unge mennesker kan ha sterke smerter. At også unge pasienter kan ha kroniske smerter... Jeg vil ikke sloss mot systemet hele tiden. Jeg vil bare ikke mer. Så nå er de nødt til å høre etter. De må bare. Det er snakk om mitt ve og vel. Og det blir viktigere og viktigere for meg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits