Jobbintervju?


Det er snn det fles. Som en blanding av spenning fr et jobbintervju og nervsiteten foran en viktig eksamen. Og jeg har ingen av delene i nr (eller fjern) framtid. Det jeg derimot HAR er en legetime. I dag. Og jeg har s mange vonde sommerfugler i magen at man skulle tro jeg var satt opp til time for fjerne levra mi uten bedvelse. Jeg skal ikke det. Ikke skal jeg f noen skumle diagnoser heller (HPER JEG IALLEFALL). Men likevel er jeg stappfull av nerver. Jeg gruer meg s masse at i min lille og vettskremte boble s er jeg beinklar til heller f ei rotfylling mens jeg lar femten tarantellaer krype rundt p kroppen min. Alle som kjenner meg vet at med min frykt for bde tannleger og edderkopper s sier det SVRT mye.

Jeg fatter det ikke. Hva jeg er s redd for. Legen kan jo ikke skade meg. Men jeg er redd det ikke skal g snn som jeg hper. Jeg vil ikke nok en gang mtte bytte lege. Jeg vil ha et godt samarbeid med dette mennesket fra frste time. Jeg er redd for at vedkommende etter forrige ukes diskusjoner med sentralbordet p legekontoret skal sitte igjen med et inntrykk av meg som jeg selv ser p som forferdelig. Jeg er vel redd fordi dette gr s fryktelig mye p meg som person. S nrt innp meg som jeg helst bare vil at mine aller nrmeste skal vre.

Det er s skummelt at en som ikke kjenner meg (og kanskje ikke har hatt tid til sette seg inn i min historie) sitter med s mye makt over meg. I dag skal min treningsframtid avgjres. I dag skal min livsstil avgjres. I dag skal min trivsel og min hverdag avgjres. Alt gjennom noen minutters samtale med en forelbig ukjent utenforstende.
Jeg hater at vi pasienter til syvende og sist har s lite vi skulle sagt om egen helse. At vi kan mene og nske og argumentere i det vide og det brede, men nr alt summeres opp s er det ikke vre stemmer som teller mest.

Jeg skulle s gjerne vrt dronning over eget liv. Jeg skulle s utrolig gjerne bare satt meg et ml, bestemt at slik eller slik skal jeg leve mitt liv - og gjort det. Men fordi jeg har en kropp som ikke samarbeider er jeg avhengig av hjelp for kunne fungere som andre. Og den avhengigheten av hjelp gjr meg liten, redd og fryktelig usikker.
Jeg hper for alt jeg er verdt at dagens intervju gr bra. Og at jeg kan g derfra med et smil og et lettet hjerte.

Jeg hper. Og nsker. Og krysser det jeg kan krysse...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits