Jobbintervju?


Det er sånn det føles. Som en blanding av spenning før et jobbintervju og nervøsiteten foran en viktig eksamen. Og jeg har ingen av delene i nær (eller fjern) framtid. Det jeg derimot HAR er en legetime. I dag. Og jeg har så mange vonde sommerfugler i magen at man skulle tro jeg var satt opp til time for å fjerne levra mi uten bedøvelse. Jeg skal ikke det. Ikke skal jeg få noen skumle diagnoser heller (HÅPER JEG IALLEFALL). Men likevel er jeg stappfull av nerver. Jeg gruer meg så masse at i min lille og vettskremte boble så er jeg beinklar til å heller få ei rotfylling mens jeg lar femten tarantellaer krype rundt på kroppen min. Alle som kjenner meg vet at med min frykt for både tannleger og edderkopper så sier det SVÆRT mye.

Jeg fatter det ikke. Hva jeg er så redd for. Legen kan jo ikke skade meg. Men jeg er redd det ikke skal gå sånn som jeg håper. Jeg vil ikke nok en gang måtte bytte lege. Jeg vil ha et godt samarbeid med dette mennesket fra første time. Jeg er redd for at vedkommende etter forrige ukes diskusjoner med sentralbordet på legekontoret skal sitte igjen med et inntrykk av meg som jeg selv ser på som forferdelig. Jeg er vel redd fordi dette går så fryktelig mye på meg som person. Så nært innpå meg som jeg helst bare vil at mine aller nærmeste skal være.

Det er så skummelt at en som ikke kjenner meg (og kanskje ikke har hatt tid til å sette seg inn i min historie) sitter med så mye makt over meg. I dag skal min treningsframtid avgjøres. I dag skal min livsstil avgjøres. I dag skal min trivsel og min hverdag avgjøres. Alt gjennom noen minutters samtale med en foreløbig ukjent utenforstående.
Jeg hater at vi pasienter til syvende og sist har så lite vi skulle sagt om egen helse. At vi kan mene og ønske og argumentere i det vide og det brede, men når alt summeres opp så er det ikke våre stemmer som teller mest.

Jeg skulle så gjerne vært dronning over eget liv. Jeg skulle så utrolig gjerne bare satt meg et mål, bestemt at slik eller slik skal jeg leve mitt liv - og gjort det. Men fordi jeg har en kropp som ikke samarbeider er jeg avhengig av hjelp for å kunne fungere som andre. Og den avhengigheten av hjelp gjør meg liten, redd og fryktelig usikker.
Jeg håper for alt jeg er verdt at dagens intervju går bra. Og at jeg kan gå derfra med et smil og et lettet hjerte.

Jeg håper. Og ønsker. Og krysser det jeg kan krysse...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits