Untitled. Og svært personlig.

Jeg har vondt. Inni meg. Du kan ikke se det. Du ser det bare om jeg lar deg se. Eller om du, som kjæresten min, ser rett gjennom maskene mine. Jeg har det kjempevondt. Så vondt at jeg bare vil legge meg under dyna. Og bli der til bedre tider banker på soveromsdøra. Men det fungerer ikke sånn. Det gjør ikke det. Så lenge man vil være en del av samfunnet må man i mange situasjoner bite tennene sammen til man ser ut som ei ku i kjeften...

Jeg trener masse for tiden. Jeg ser resultater. Jeg fylles av motivasjon som får meg til å hyle av treningslyst. Og jeg står på. Jeg gjør virkelig det. Men så straffes jeg. Straffes hardt. Av min egen kropp. Det er ikke snakk om litt gangsperre. Det er ikke snakk om å være litt sliten. Det er snakk om å ha ryggsmerter av en annen verden.
Jeg hater kroppen min. Jeg hater den så mye at jeg blir kvalm av å være fanget i den. Jeg oppnår ALDRI det jeg ønsker når den til enhver tid skal protestere så brutalt på det jeg gjør. Skjønner den ikke at jeg gjør ting for å være snill med den? At det er til dens eget beste?

Smertene hemmer meg. Smertene stopper meg. Smertene svelger stemmeretten min. Smertene bestemmer.
Vanligvis lar jeg ikke ryggen bestemme hva jeg skal gjøre. Vanligvis er det jeg som bestemmer. Vanligvis.
Men den siste uka har vært en stadig kamp mot meg selv. Har du noensinne kjempet mot deg selv? Vet du hvor vondt det er psykisk når kroppen din bare gjør deg vondt? Når du vil noe helt annet enn det kroppen klarer?
I dag er jeg utslitt. Jeg har forsøkt i så mange dager å puste med magen. Å la kroppen få hvile litt, mens jeg samtidig har kjempet for å kunne trene, for å kunne bruke kroppen min..

Jeg blir full av tanker og redsel når smertene mine overdøver alt. Når smertene hyler høyere enn satan i ørene mine, da blir jeg redd. Jeg blir full av kaostanker, jeg mister fullstendig kontroll. Og til syvende og sist sliter jeg meg fullstendig ut. I dag måtte jeg legge meg igjen etter å ha vært våken bare et par timer. Jeg takler smerte ganske greit, siden jeg lever med det daglig. Men dette blir for mye for meg.
Det kjennes ut som noen sitter inni kroppen min og vrir kniver rundt i ryggen og beina mine. Og at de griper tak med sterke knyttnever rundt om i kroppen min. Jeg blir angrepet fra innsiden. Det er forferdelig. Til slutt må jeg holde pusten når noe skal gjøres. Fordi jeg må fokusere så forbanna hardt for å klare å gjøre det som må gjøres.

Det ble ikke trening i dag. Og jeg hater kroppen min for det. Den tar fra meg noe av det viktigste jeg hari livet mitt akkurat nå. Den stjeler store deler av min glede. Den tar fra meg noe som er kjempeviktig for meg. Og jeg hater den så mye at jeg bare vil gråte. Jeg hater smertene som forfølger meg og som gjør at jeg stadig må ut i kamp mot meg selv. Jeg hater at det er så satans vondt å være meg akkurat nå.

Jeg hater dette....

12 kommentarer

Kaisa Iversen

20.09.2010 kl.18:55

Æ syns at du har vært utrulig flink i det siste Pia, du har så mye motivasjon at det har motivert mæ til å ville bli mer aktiv å trene så ryggen min også blir bedre med tida. Æ e rååå stolt av dæ og det e ekkelt å vite at du har det så vondt likevel. Du må bare stå på, ikke la smertan ta kontrollen. Kjempe glad i dæ <3

kiaya

20.09.2010 kl.22:43

Liker ikke at kroppen din er så slem med deg.. Skulle gjerne gitt deg en ferie fra kroppen din så jeg kunne kjefta på den for å være slem med deg!

Trude

23.09.2010 kl.10:50

Sv; æ vet, det første som slo mæ va kor jordnær ho e! Første ho sa, va liksom "tar du buss hjem? æ ska gå tilbake, vil du gå med mæ?" :b E ikke alle trenera, som befinne sæ i verdenstoppen i fitnessgreina, som spør om kundan vil bli med å gå hjem med dem :b og ja, ho VET ka ho gjør, det skjønne man jo ut fra bloggen.. alt ho vet og kan, æ e amazed! Og som sagt, det at ho va i godt humør og kjempepositiv, det va jo bare eekstra motivasjon :)

Ang smertan du skriv om her.. Æ e så enig med de to over, du har vært så flink og motiveranes i det siste! Du har all grunn til å være stolt over dæ sjøl, og æ skjønne GODT om det e vanskelig å fullføre treningsplanan om smertan blir for stor. Men ikke la de "enkeltstoppan" hindre dæ i å komme dæ opp og fram igjen så fort som mulig. Du vet du har det i dæ, æ trur du e en sta jævel, og i det lange løp så oppnår du akkorat det du vil, med den store viljestyrken som æ vet du har i dæ. God bedring, æ håpe smertan gir sæ ASAP! <3

Prinsesse Grønn

24.09.2010 kl.09:16

Kaisa Iversen:

Tusen takk, lille venn. At æ har motivert dæ gjør nesten så æ har lyst å skrik litt av glede. <3 Å du ane ikke kor mye det betyr for mæ at du e stolt av mæ.

Æ skulle bare ønske smertan kunne oppføre sæ såpass mye at æ fikk ro til å tenke innimellom. Æ e så sliten av å kjempe mot mæ sjøl. Gla i dæ, lille gull. <3

Prinsesse Grønn

24.09.2010 kl.09:18

kiaya:

Ferie fra kroppen min hadde vært FANTASTISK. Iallefall når den er så idiot som den er for tiden. Takk for at du ville kjefta litt på den! ;)

Prinsesse Grønn

24.09.2010 kl.09:27

Trude:

Ho Heidi e ei flott jente. Æ tenkte på det da æ traff ho på butikken for nån måneda siden. Ho tok sæ tid til å prate lenge med mæ å æ tenkte bare at ho virkeli har beinan planta på jorda. Kan tenke mæ det e spennanes å trene lammi ho! Du må skrive videre om kordan det e å være på trening med ho! Å fortell om framgangen din! Så du kan motivere mæ litt!

Æ e så sykt lei av smerter. Æ prøve jo så godt æ kan å holde mæ i aktivitet, å e sikker på æ klare det ganske mye mer enn mange andre som har prolaps med smerter ut i beinan. At æ fullførte spinning på onsdag for eksempel e en seier for mæ. Å æ gir mæ faen ikke. Æ e bare sliten av at alt e så ondt. Hele jævla tida. TAKK FOR GODE ORD, det betyr så mye! <3

Heidi

24.09.2010 kl.17:01

Jeg får så vondt av deg, når jeg leser om smertene dine. Jeg har så lyst å avlaste deg (som jeg nevnte tidligere i dag). Vit at jeg tenker på deg. Har du lyst å bare spy ut alle tanker, ed og alt, så finner du meg.. Jeg kan dessverre ikke ta smertene dine, men jeg kan høre, være en venn

Klem fra Lofotjente/Heidi

Trude

25.09.2010 kl.00:36

Det va en jævlig velfortjent seier, for det e ikke mange som klare spinninga - når dem e frisk engang! Så at du gjennomføre det gang på gang, det vise MASSE styrke og mot! Og stahet, for det trur æ du har en del av ;) Skjønne GODT at det e et helvete, og at du e mildt sagt LEI. Men bare kjemp videre, for belønninga, den kommer!

Ja ho e et fantastisk og jordnært menneske, og det e utrulig artig og lærerikt å trene med ho! Æ føle mæ priviligert! Og ho kjøre mæ akkorat så hardt som det trengs, æ stole helt på ho ;p Dama der vet ka ho gjør, så æ e ikke redd for å bli ødelagt eller nå sånt, akkorat! Æ ska prøve å få skrevve det der innlegget snart, hadde alt helt klart i hodet på vei til treninga isted :b

Og ja, selv om det bare e et par daga fra hverandre, så e det jævli nok. Man tenke at "det e jo bare et par daga, herregud, det e jo ingenting", men nu e det cirkus 16 tima sia æ sa hade til han, og kjenne allerede nu at æ e litt vell ensom.. :b Men det e jo bare sunt også! Man treng litt tid fra hverandre nån gang, for å skjønne ka man betyr for hverandre :) Håpe de dagan gubben din e borte, går fort for din del!

God helg til dæ også! <3

Prinsesse Grønn

25.09.2010 kl.15:38

Heidi:

Tusen takk for veldig fine ord. Jeg skal nok gi beskjed om jeg har behov for å spy ut litt tanker eller frustrasjoner. Jeg setter veldig pris på at du bryr deg. Det er godt å ikke være alene.

Klem!

Mariann Johansen ♫♥♫

28.09.2010 kl.20:37

Jeg leste hele teksten, men vet du hva jeg brått fikk tårer i øynene av? Det du skrev i en kommentar over her:

Æ gir mæ faen ikke!

Det er nordlendingen sin det, stå på! Klarer ikke å sette meg helt inn i hvordan det er å leve med kroniske smerter, men for å si det sånn, får man et godt innblikk i det av å lese dette.

Trøsteklem

Prinsesse Grønn

29.09.2010 kl.20:51

Trude:

Når ryggen dominere å plage mæ så mye som den gjør så e æ NØDT til å finne små gleder å gjør dem til store. Sånn som at æ i dag har vært BÅDE på spinnig OG gått flyplassen rundt, uten at ryggen har gjort særlig opprør, DET e en seier for mæ. Uten tvil. Å æ e så gla for at æ klar å se at det e MASSE små å store seiera i hverdagan mine. :)

Æ har innlegget ditt om trening og motivasjon oppe i egen fane her nu, fordi æ må ta mæ litt god tid til å svare på det. :) Æ blir så glad når æ ser at du har det så bra treningsmessig!

Nu e kjæresten min på tur. Æ kjenn at æ definitivt ikke savne singellivet. Æ lik rett og slett mæ sjøl bedre når æ har kjæresten min med mæ. Kanskje litt merkelig, men det e sånn æ føle det. <3

Prinsesse Grønn

29.09.2010 kl.21:56

© Mariann Johansen:

Jeg har nok en liten nordlendingsjævel i meg. Som heldigvis har en vilje av sykt mye stål. Så "Æ GIR MÆ FAEN IKKE!" er omtrent mottoet mitt for tiden. Spesielt når jeg med tårer i øynene tvinger meg selv på trening. Jeg kan bare ikke la smertene ta over skuta totalt. Da vil jeg måtte tilbringe hele dagen i senga, og det er ærlig talt ikke et alternativ.

Takker så masse for klemmen. Den kommer godt med. :)

Skriv en ny kommentar

hits