Sliten av å sloss.



Mamma sier man får fine øyne av å gråte. I såfall har jeg i dag noen av de fineste øynene. Jeg gråt mye i går.
Det er ikke en enkel sak å leve med kroniske smerter. Iallefall ikke når man får forskjellige beskjeder fra forskjellige leger og man selv står i midten og ikke aner hva som forventes av en eller hva man egentlig skal forholde seg til.

Jeg er lei av å møte på folk (både i helsevesenet og andre mennesker) som mistenkeliggjør min situasjon. Mennesker som ikke lever sammen med meg, som aldri ser meg i hverdagene mine, men som likevel gjør seg opp meninger om meg. Hva vet vel de om mine smerter? Hvordan kan de bedømme at jeg ikke har vondt nok eller at jeg ikke sliter nok?
Hvordan kan de "bestemme" at jeg ikke er så plaget av smerter som det jeg sier?

Det gjør meg vondt når folk ikke tar meg på alvor. Jeg fortjener å bli tatt på alvor. Jeg har kjempet med nebb og klør for å fortsatt kunne stå her den dag i dag. Jeg fortjener å bli behandlet med respekt.
Jeg skjønner at det er vanskelig ,for både helsepersonell og for andre jeg møter, å forstå omfanget av plagene mine.
Jeg kan forstå at det ikke er lett å skjønne hvor mye smertene styrer dagene mine når det ikke alltid vises utenpå meg.



Går man mange nok år med smerter daglig så blir man med tiden en djevel på å skjule smerter. Om jeg ikke VIL at folk skal se smertene mine, da LAR jeg ikke folk se dem. Når jeg derimot er trygg nok på mennesker til å være meg selv fullt og helt, da blir situasjonen en helt annen. Da bruker jeg ikke energien på å skjule smertene.
Men selv om smertene mine er "skjulte" for allmennheten, betyr vel ikke det at jeg ikke bør bli trodd? Det gir ikke folk rett til å være frekk mot meg, eller å skule mistroisk på meg. Det er ikke noe behagelig å bli tråkket på, det vet vel de fleste.

Jeg er heldig nok til å være utstyrt med en helt ufattelig god samboer. En som ser meg, som ser smertene mine, uten at jeg må forklare noe særlig. Han leser meg enormt godt. Og han har sett meg på gode dager og på slett ikke så gode dager. Det er en enormt trygghet i å ha en sånn skatt rundt meg. Han lar meg hele tiden forstå at han ser meg, han tror meg, han er der for meg. Uten han hadde jeg ikke stått så rakt oppreist som jeg nå gjør.

Det må bli mer forståelse for at ikke alle smerter er synlige. Ikke alle pasienter er krøplinger selv om smertene herjer dagen lang. Ja, jeg blir nært sagt invalid i de verste periodene mine. Men det er jo ikke DE periodene folk treffer meg. Da er jeg hjemme i mine trygge omgivelser og vil neppe slippe inn folk jeg ikke stoler på.

Jeg har blitt møtt på mange stygge måter av helsevesen og samfunn. Av sykepleiere som mener jeg lyver for fastlegen min (selv om jeg har en svært tett oppfølging av legen min og han er fullstendig klar over situasjonen), av leger som mener jeg har psykiske problemer som gir meg smerter (selv om røntgenbildene sier noe annet og enkelte av spesialistene VIRKELIG skjønner hvorfor jeg har vondt), av folk som ikke kjenner meg så godt som mener jeg bare burde ta meg sammen og skaffe meg en jobb (selv om de aldri har sett hvordan en dag i mitt liv egentlig fortoner seg).
Dette er ikke enestående tilfeller. Dette er sånn jeg ofte blir møtt. Om det er enkelt? Slett ikke.

Det tar på å ikke bli trodd. Det gjør vondt når folk gjør seg opp meninger om meg som bagatelliserer mine smerter....
Jeg blir så lei meg av dette innimellom. Så fryktelig lei meg. Men. Heldigvis tar det ikke lang tid før jeg står oppreist med hevet hode igjen.


6 kommentarer

Mariann Johansen ♫♥♫

05.05.2010 kl.20:36

Ligger et stykke etter på blogg-lesingen min her... Nå har jeg ledd meg gjennom noen av innleggene dine (Nytt og Nyttig - hadde du sett min versjon av denne, haha- produktene er jo hysteriske!!) ristet på hodet av noen (Back to life... WFT... hva gjør den greia annerledes enn krakken jeg bruker når jeg ligger sånn?) og så dette..... det gjør fysisk vondt å lese dette siste innlegget ditt. Jeg skjønner det så utrolig godt, å ikke bli trodd, å tenke om seg selv at - de tror jeg faker - det må være helt grusomt. Jeg vet ikke hva jeg skal si som du ikke vet fra før - men i tilfelle du ikke visste det, så skal jeg i alle fall si dette:

Jeg tror deg.

Rebella

06.05.2010 kl.06:22

Det er så fryktelig å lese hvordan du blir møtt av folk som burde vært der for deg - folk man SKAL kunne stole på at er der for en;( Jeg vet du har skrevet litt om dette før, og det gjør meg så jævlig vondt å vite at du i tillegg til å ha så forferdelige smerter som du har, ikke engang skal bli møtt med annet enn en for meg selvsagt og udelt forståelse for og tro på at det du forteller er sant - hvordan VÅGER folk å ikke tro på deg? HVORDAN VÅGER de?! Det er KLART du har krav på å bli trodd, både av helsevesenet og ikke MINST av venner og evt familie! FY faen at du skal måtte slite med noe SLIKT i tillegg! Jeg blir så rasende sint over at de tillater seg annet enn å tro på deg;((

Jeg er så enig i det du skriver om å vise og ikke vise smertene, jeg tror vi har mye likheter der. Jeg er så GLAD du har din fantastiske kjæreste, og jeg har bare lyst til å gi ham en kjempeklem for at han tar så godt vare på deg, for at han er der som ingen andre kan være og for at han leser deg som han gjør - du sa det så beskrivende; han er en skatt♥ Og det er faen meg du også, Pia, det må du aldri være i tvil om! Når tom en som bare kjenner deg via blogg kan si slikt om deg, synes jeg det sier mye om utstrålingen du har. Jeg blir så oppgitt over at folk som er så gode som du er, skal slite slik og ha det vondt på områder du i HVERT fall ikke burde ha det vondt på - at du i tillegg til det du bærer inni og utenpå skal måtte bære byrden av at folk mistror deg og det som verre er - det sårer meg virkelig, og jeg er faktisk på gråten når jeg skriver dette til deg, for det gjør meg oppriktig vondt - du FORTJENER BARE IKKE dette;(

SV; SÅ sant! Jeg er helt for å være stolt av og glad i seg selv, men å være forelsket i seg selv slik enkelte utrolig nok er, det er virkelig å krysse langt over grensen til kvalmende, fordi oppførselen, forherligelsen og rettferdiggjørelsen av ens egne holdninger og avgjørelser da går LANGT over streken - jeg takler bare ikke slike folk, de er stygg by default;( Det er virkelig bare et dekkende ord; BLÆRK!!

Rebella

06.05.2010 kl.06:24

Og selvsagt må jeg komme med noe helt uvesentlig, men som ergrer meg; jeg glemte en 't' i siste setningen (!) - det skal selvsagt være 'det er bare ett dekkende ord', ikke 'det er bare et dekkende ord' ;p

Jeg ER bare syk i hodet, det er ikke å komme vekk fra det;)

Prinsesse Grønn

06.05.2010 kl.09:06

© Mariann Johansen:

Så godt at jeg fikk deg til å le og til å riste litt på hodet. Jeg lurer egentlig også på hva det apparatet har som gjør det så forskjellig fra når jeg ligger på gulvet med beina på en stol. Siden løftet er at smertene skal smelte bort så er jeg litt fascinert over at de får lov å selge på slike lovnader.

Jeg fikk tårer i øynene av de tre siste ordene dine "jeg tror deg" er ord som er så stappa med godhet og varme at jeg ble litt varm i hjertet mitt og fikk litt klump i halsen. <3 Jeg trenger sånne ord denne uka. Etter et par slitsomme møter med helsevesenet er det lett å bli litt uttafor. Det er vondt å tenke på at de ikke tror meg. Jeg vet og sambo vet hvor enormt jeg sliter til tider og hvor mye dette utgjør min hverdag, men legene vet ikke dette, de ser at jeg kan gå, de ser jeg kan sitte, de ser meg i korte glimt og gjør seg opp meninger fra det. Og det gjør så vondt i sjela mi at de trekker så raske konklusjoner...

Du er helt herlig. Takk for fine ord. <3

Prinsesse Grønn

06.05.2010 kl.13:25

Rebella:

Takk for veldig fine og veldig varme ord. Desverre er dette en kamp jeg og andre med skjulte smerter kjemper hele tiden. En hard og svært vanskelig kamp. Som om jeg ikke har nok med å komme meg ut av senga på morgenen. Som om det ikke er hardt nok for meg å handle mat. Jeg blir så sinnsykt fortvila når det er sånn som dette. Når folk stikker kjepper i hjulene mine.

Og nå lurer de forresten på om jeg selger medisiner. Selger!!! Jeg trenger de for fanden selv! Hvor mistenkeliggjort får de lov til å gjøre meg!? Jeg blir så oppgitt at jeg kjenner apatien synker hardt innover meg.

Jeg er redd for å bli psykisk syk igjen - og jeg frykter nå at det er legene som vil gjøre meg nettopp psykisk syk. Fordi de herjer sånn med meg...

Jeg er redd fordi smertene dominerer meg sånn. Virkelig redd. Men jeg har funnet en måte å takle det på. Det er bare veldig vanskelig når det gjør dagene mine desto vanskeligere med tullet sitt... :/

TAKK for at du engasjerer deg på mine vegner! Takktakktakk for at du er du.

Mariann Johansen ♫♥♫

06.05.2010 kl.16:26

<3 :)

Skriv en ny kommentar

hits