Den usynlige.


Kjæresten min tipsa meg om denne artikkelen som dagbladet trykte i magasinet sitt denne helgen.
Artikkelen handler om en mann ved navn Jan Erik Fosshaug. En mann som døde den 5.10.2009. En mann som ingen meldte savnet. En mann som ingen kom i begravelsen til da den fant sted den 22.10.2010.

Dagbladet har gjort en fantastisk jobb med historien om Jan Erik. Måten det hele er lagt fram på, måten det er formulert på, ordenes sammensetning. Det hele er vakkert, hjerteskjærende, varmt, godt og ufattelig trist.
Uten tvil har dagbladets utsendte her gjort en fantastisk jobb. Og de har rettet lys mot et tema som absolutt ellr høyst nødvendig å få oss til å se. At det er slike usynlige omkring oss. At det dør mennesker som ingen vil savne, som ingen vil huske. Det er grusomt, det graver i noe sårt og vanskelig i mange av oss. Men det er godt gjort og begge tomler opp til dagbladet for at de velger å bruke spalteplass på noe så viktig og rått som dette.

Det er for meg utrolig skremmende å tenke på om jeg skulle bli gammel og dø, uten at noen egentlig bryr seg. At jeg skal gå ut av denne verden uten at jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg.
Jeg frykter ensomheten. Skyr den som en skummel og snikende sykdom. Jeg ønsker jo å sette spor i menneskers hjerter. Jeg er så glad i mine medmennesker at jeg ikke klarer tanken på å tilbringe livet alene.

Nå vet jeg ikke om det var slik Jan Erik Fosshaug hadde det. Kanskje hadde han det fint? Kanskje syns han livet alene rett og slett var helt greit sånn som det var. Muligheten er absolutt tilstede for at han ikke følte behov for å ha folk rundt seg. Det som er ekstra synd i hans situasjon, er jo det dagbladets journalister finner ut om denne usynlige mannen. Når de endelig finner noen som husker han, som til en viss grad kjenner han, så kommer det fram at Jan Erik mest sannsynlig burde vært inne i noen form for pleie eller behandling eller lignende. At hans mentale alder kanskje ikke helt fulgte innpakninga den kom i.

Hvordan kan det ha seg at vi lever i verdens beste land, men at det er folk som faller utenfor systemet på denne måten?
Det skjærer meg i hjertet å tenke på at Jan Erik, som desverre også mange andre, var ensom. Det er ok å være alene, men når man er ensom blir det plutselig noe vondt og sårt over det hele. Jeg syns det er grusomt at mennesker rundt meg lever i ensomhet. Det skal ikke være sånn.

For meg var denne artikkelen en tankevekker. Det gjorde vondt å lese om dette, kanskje fordi man aller helst vil skyve sånne tanker vekk. Fordi det er ubehagelig å tenke på. Fordi man føler man ikke kan gjøre noe med det. Men kan vi ikke i det minste prøve? Kan vi ikke hilse på nabodamen som ser litt trist og ensom ut når hun henter posten? Kan vi ikke smile og si hei til den gutten vi stadig støter på når vi går på butikken? Kan vi ikke tilby hjelp til den gamle som bærer tunge poser etter handleturen sin? Eller invitere naboen på en kopp kaffe innimellom, bare fordi?

Vi har muligheten til å stadig bli bedre medmennesker. Vi er laget på en måte som også gir oss rom for å forbedre oss. Og det koster ikke så mye å strekke ut en hånd. Det krever ikke så mye å tilby menneskene rundt oss et smil eller to. Og hvem vet, kanskje er det bare det som skal til for å redde dagen til våre medmennesker?  Et smil. En hjertevarm handling. Folk skal ikke måtte leve i ensomhet, de skal ikke måtte dø alene, begraves uten noen tilstede.

Takk, dagbladet, for denne artikkelen. Det er noe av det beste jeg har sett dere ha på trykk noensinne.

6 kommentarer

Aina Katrin Hågensen

27.01.2010 kl.13:42

Utrolig fin blogg jeg liker måten du skriver på

hilsen www.ainakh.blogg.no

Prinsesse Grønn

27.01.2010 kl.13:48

ainakh: Tusen takk, ainakh.

isprins

27.01.2010 kl.14:20

Bare synd at man først skal få oppmerksomhet først etter at man har dødd. Det er også da folk oftest sier gode ord om personer og skryter og kommer med flotte avhandlinger, men som de ikke sier når man faktisk lever. Tragisk sak at han ikke har fått den oppfølgning og respekt han fortjente.

Siri

28.01.2010 kl.12:14

Leste den på lørdag, og syntes den var så fantastisk at jeg også ba kjæresten min om å lese den. :)

Rart å lese noe som er så vakkert, men samtidig så utrolig trist.

MissSecret

03.02.2010 kl.12:27

Dagbladet er tydeligvis inspirert av Kristopher Schaus fantastiske bok På vegne av venner :) Kristopher gikk i begravelsen til flere av disse mest ensomme av de ensomme. Les boka og bli glad for at det finnes mennesker som Kristopher Schau, du også!

Prinsesse Grønn

11.02.2010 kl.10:13

MissSecret: Jeg kjenner at jeg må lese den boka. Jeg er litt fascinert av det faktum at herr Schau faktisk gjorde dette for andre, og syns han ble litt mer fantastisk av den grunn. :)

Skriv en ny kommentar

hits