Trassalderen.



Jeg ser ingen ende på ting. Jeg kan sikkert se ender om jeg googler litt. Men nå ser jeg ingen.
Og jeg er drittlei. Fra hodet til hælene er jeg drittlei.
Jeg har ikke et lite spytt lyst til å pakke. Faktisk har jeg så lite lyst at jeg nesten vil si at jeg nekter.
Men så innser jeg brått hvor barnslig det er å nekte. Spesielt når jeg faktisk MÅ gjøre dette.
Jeg blir litt trassig. Får litt lyst til å legge meg i ei pappeske. Håpe på at ingen finner meg før jeg har lært meg å pakke med tankekraft. Jeg orker ikke fokusere. Dessuten vet jeg ikke helt hvor jeg skal finne fokus.
Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg eier for mange ting. Noen andre burde få omtrent alle tingene mine.
Jeg tror ikke jeg trenger alle disse forbaska tingene.
Æsj. Jeg vil være to år. Sjeløyd og snørrete. Og med en bleie full av piss. Det vil jeg.
Så kanskje jeg hadde sluppet denne pakkinga.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits