Kronisk invalidiserende ryggsmerter.



I går hadde jeg et lite sammenbrudd. Jeg fikk rett og slett nok av det meste.
Ikke at det meste var så mye, men det var smertene som farget det hele
i farger som rett og slett ikke ser særlig bra ut sammen. Det gjorde så vondt at jeg måtte ty til tårer og kjærestearmer. Det er en stund siden jeg har gitt etter for de vonde følelsene kroppen min lagrer på. Jeg lar de ikke farge hverdagene mine noe særlig. De er der. Som bakgrunnsstøy. Men jeg kjenner ikke egentlig på de. Kanskje er dette litt dumt av meg. Men likevel føles det riktig fordi jeg til tider føler jeg burde beskyttes mot meg selv.

Når smertene herjer som verst i kroppen så har jeg vondt så og si i hele kroppen.
Korsryggen min kjennes som om den brenner, med åpne sår det strøs salt i, pulserende smerter, rivende smerter, smerter som låser meg totalt. Så flytter det seg oppover ryggen, legger seg som et tungt lokk på lungene mine. På den måten klarer jeg ikke å puste normalt. Dette fører også med seg kvalme.Hoftene får en betent følelse - og beina mine kjennes ut som de er stappet full av giftige maur som kryper rundt konstant.
Jeg mister konsentrasjonen og faller helt ut.
Det er fullstendig grusomt. Og deler av dette er med meg hver eneste dag.
Jeg kan ikke huske en dag der jeg ikke har hatt smerter. Ikke en eneste dag...

Jeg har en dårlig periode nå. Det betyr at de daglige smertene mine forstrerkes. Som legen i Tromsø sier så må jeg bare godta det. På et eller annet vis. Og gjett at jeg prøver. Problemet er bare at det er så vanskelig å godta. At smertene er en så stor del av livet mitt.
Det skremmer meg. Og jeg føler det som om det er en annen meg.
En ond tvilling som bare henger fast på meg. En skapning stappfull av smerter og slemme tanker. En skapning som prøver å bryte meg ned gjennom å hindre meg i å leve normalt.
Det er så vanskelig å si at det er greit at jeg har så vondt som jeg har. At det bare ER sånn. Jeg mener det ikke er riktig. Og jeg klarer ikke å godta dette livet. Jeg sloss kanskje litt for mye mot meg selv.
Føler meg til tider litt amputert når jeg trosser meg selv.
Jeg vet jo at det ikke gjør ting bedre, men jeg vil så gjerne klare ting. Jeg vil så gjerne gjøre det andre gjør...


Jeg føler meg aleine i meg selv. Jeg er ikke ensom. Fordi jeg elsker og blir elsket. Men i smertene mine er jeg ensom. Jeg skulle ønske noen kunne forstå hvor vondt jeg har det daglig, samtidig som jeg håper at jeg er den eneste som kan forstå meg. Jeg vil ikke noe så vondt mot noen. Jeg vil bare ikke være aleine i meg selv.

For å være helt ærlig er jeg flau over meg selv. Virkelig kjempeflau. Jeg får en flau og ekkel smak i munnen når folk spør hva jeg gjør for tida. Og det eneste jeg kan svare er.... ingenting... Det er ikke alle jeg har lyst å snakke med smertene mine til. Det er ikke alle jeg vil slippe så tett inn på meg. Og det gjør at jeg blir flau. Jeg føler meg udugelig som ikke har utdanning. Jeg føler meg som en snylter som ikke jobber. Jeg føler jeg ikke gjør nok til å veie opp for det faktum at jeg går hjemme hele tiden....
Det er ikke sikkert folk rundt meg ser meg slik. Men jeg føler det sånn. Samtidig vet jeg jo med meg selv at jeg hadde gått på skole om jeg hadde klart det. Om helsa tillot det ville jeg jobbet til jeg stupte. Men jeg klarer det fysisk ikke.

Det er vondt å være så ung uten å kunne gjøre de tingene unge mennesker gjør. Det er trist å kjenne på at dette er livet jeg må leve. Jeg hater smertene. Kan virkelig ikke fordra dem. Men de er jo en del av meg. Og jeg kommer ikke langt med å hate deler av meg selv. Så jeg prøver å godta situasjonen, uansett hvor vanskelig det er...


Misforstå meg ikke, jeg har et helt fantastisk liv. Jeg har en nydelig familie, mennesker jeg kan snakke med - og ikke minst en kjæreste som viser så mye forståelse og omsorg at han skulle hatt en medalje.
Jeg smiler, jeg ler, jeg er lykkelig og gleder meg over hverdagene sammen med gutten min.
Jeg har enormt mye fint rundt meg - og jeg vil ikke bytte liv med noen.
Jeg trenger bare å få puste litt innimellom. Jeg trenger bare noen timer uten smerter, eller kanskje til og med en hel dag uten smerter? Det er min aller største drøm. Jeg håper at jeg en dag kan slippe dette. At jeg en dag blir bra igjen. Iallefall bra nok til at jeg fungerer. Bra nok til ikke å være kvalm av smerter.
Det trenger jeg. Mer enn noe....

9 kommentarer

Rebella

07.01.2010 kl.15:13

Åh, du skjønneste Pia:( Jeg har så forferdelig og grusomt vondt av deg! Jeg skulle så ufattelig gjerne ha fjernet dem som ved et trylleslag, du fortjener så mye bedre enn å ha det så vondt fysisk, og det er jo klart det gir seg utslag psykisk. Det gjør noe med et menneske å gå slik, alt man blir hindret i å gjøre, fordi man kommer stadig til kort og bukker under for smertene. Åh, jeg synes det er helt grusomt at du har det slik! Jeg skal be og be for at du må bli bedre, vakre menneske♥♥

idalindholm

07.01.2010 kl.16:48

Skulle ønske jeg kunne gjøre deg frisk jeg.

Men det kan jeg ikke.

Derfor får jeg heller håpe at noen andre kan hjelpe deg å bli frisk!

Prinsesse Grønn

08.01.2010 kl.10:58

Rebella: Kommentarene dine gjør stadig dagene mine bedre - også når jeg trodde det ikke var mulig. Jeg prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet, men det er ikke alltid like enkelt.Jeg er evig takknemlig for at du vil ha meg i tankene dine. <3

Prinsesse Grønn

08.01.2010 kl.10:59

idalindholm: Tusen takk for gode tanker og fine ord. :)

Mariann Johansen ♫♥♫

08.01.2010 kl.22:45

Sterk lesing.. Jeg kan ikke sette meg i din situasjon, men du setter godt ord på den, derfor føler jeg likevel at jeg kan si; jeg skjønner.

Jeg har et mikroskopisk ryggproblem som plager meg noe vanvittig - i forhold til ditt er det som et myggstikk å regne. Min store skrekk er at det skal eskalere, at de ikke finner ut hva det er, og at ingenting kan gjøres. Det ville vært grusomt. Jeg håper virkelig at du også slipper å ha det sånn som du hadde det da du skrev dette..

Prinsesse Grønn

11.01.2010 kl.11:12

© Mariann Johansen: Jeg forstår frykten din veldig godt. Selv har jeg en redsel

for at min situasjon aldri vil bedre seg. Jeg frykter at dette er resten av mitt liv. Og jeg er redd ting vil forverres. Det vil være det verste som kan skje meg.

Takk for at du kommenterer. Dine kommentarer gjør meg så godt på vonde dager.

Mai

14.07.2010 kl.01:49

Hei

Jeg for står deg veldig gått å jeg vet hvordan du har det, jeg er plaget med det samme selv, jeg får også lammelser i bena å jeg får også store smerter i hoftene . Ja verdagen kan være tung å mester av å til da jeg har fått meg mini skuter som går 10 kilometer i timen hehehe jeg tror at den går fortere da, men men , jeg kommer i så fall ut litt av å til, jeg vil helst klare meg se, men jeg må det svære ha litt hjelp av mannen min i for selige ting sel om at jeg vil klare meg sel. Jeg har fått noen hjelpemidler som kommer gått med. Så jeg for står din værdag veldig gått da. Ønsker deg god bedring.

Prinsesse Grønn

21.07.2010 kl.08:16

Mai:

Det er veldig slitsomt å være ung og leve med kroniske smerter. Det får meg til tider til å føle at livet er fryktelig urettferdig. Men for det meste har jeg funnet en slags måte å leve med det. Det skal iallefall ikke få styre meg alltid.

Så fint at du har hjelpemidler og at du har en mann som hjelper deg. Skjønner godt at du vil klare deg selv, er litt sta på det området selv også. Men det er fint å innse at det ikke gjør noe om man får litt hjelp i hverdagen. Det gjør stort sett livskvaliteten bedre.

Jeg håper det går bra med deg. KLEM!

Sylvia - InterPals

20.03.2013 kl.22:00

Det er ná bra á lese mer om deg og det du sliter med. Da har en lettere fár á skjónne deg litt mer, kanskje ikke alltid á vite det fullstendig nár en ikke gár i gjennom det samme sjólv, Men en kan jo ha en form for forstáelse for at du ikke alltid har det sá lett, og hvordan du kan fóle deg til tider ogsá pá den emosjonelle plan.

Má si at jeg gjennom á lese flere av dine blogger, sá ser jeg at du har mye gode venner. Báde av de du kjenner fra fór av, men ogsá nye venner du har fátt deg innpá forum, innpá her og kanskje ogsá fra andre plasser og. Syns det er sjólvsagt kjempebra, og det er veldig god stótte for deg.

Skjónner godt at du er en veldig heldig person, og har ogsá sá mye á vaere takknemlig for. Noe jeg tror du ogsá er, og som jeg har lest innpá her. Du er oppvokst i en god og kjaerlig familie, der du ogsá har knyttet gode bánd. Du har gode venner som fortsetter á vaere dine venner, venner som bryr seg om deg og ditt, og er der for deg. Du har en kjaereste, en som elsker deg for den du er og som tar godt vare pá deg. Og du har naturligvis mange nye venner, som jeg sa over der. ;-) :-)

Skriv en ny kommentar

hits