Hva med meg?

fuckindeed


Jeg kjenner meg ofte fanget. I smerter og ensomhet. Jeg bærer smerter med meg hele tiden.
Ikke psykisk smerte. Men fysisk sådan.
Enkelte mener jeg har vondt fordi jeg sliter psykisk.
Men for meg er det andre veien som gir mer mening, nemlig at jeg sliter psykisk fordi jeg har vondt.
Egentlig er det vel ikke riktig å si at jeg SLITER. For jeg gjør ikke det. Jeg har det stort sett veldig fint.
Jeg GJØR ikke så mye. Jeg ER ikke med så mange. Jeg er mulig litt selvsentrert.
Men om jeg oppfattes slik er det fordi det er nødvendig.
Min trang til å bli bedre er så intens at den til tider overdøver alt annet.
Da er det godt å ha menneskeskapninger rundt meg som SER meg. Som vil være der, selv om jeg er vanskelig.
Som prøver å være en god hjelper, til og med når jeg ikke vil ha noen nær meg.
Til tider skjønner jeg virkelig ikke at folk holder ut med meg. Jeg skjønner ikke at noen kan like meg når jeg bare snakker smerte og hinder i hverdagen. Men jeg prøver bare å overleve. Og jeg mener ikke å være stygg eller slem.

Kroniske smerter gjør at man blir ensom. Ikke fordi man ikke har støtte i venner og familie, men fordi man er aleine om smertene. De rundt kan ikke helt og holdent forstå smertene man daglig sliter med, ikke vil jeg de så vondt heller.
Derfor blir det ensomt i smerteverdenen. Og det gjør vondt å være ensom. Automatisk.
Jeg ønsker meg bare en dag der jeg kan være bare MEG. En meg uten smerter som suger energien MIN bort.
Jeg vil ikke være smerter. Jeg vil ikke være sykdom. Jeg vil være MEG. Den meg som er der. Som bare er litt tåkelagt til tider. Av det som gjør så vondt.

En dag vil jeg se meg selv klart og tydelig. Uten smerter som forstyrrer bildet jeg har av meg.
Den dagen vil jeg være lykkeligst.

4 kommentarer

CHARLOTTE

20.11.2009 kl.10:44

sv: det blir syykt deilig! :-D

Mariann Johansen ♫♥♫

20.11.2009 kl.13:41

Dette leste jeg etter det du skrev til kjæresten din. Igjen, fint skrevet, men budskapet er jo ikke så... happy som det andre. Jeg kan ikke sette meg helt inni situasjonen, siden jeg ikke har opplevd det samme. Men jeg kan relatere meg til ensomhet når man ikke har det bra med seg selv... der har jeg vært. Og som du sier, det er vanskelig å vite om man er deppa fordi man har vondt, eller om man har vondt fordi man er deppa. I mitt tilfelle var alt jeg trengte å gjøre å kvitte meg med 75 kg dødvekt. Altså eksen min. Det er antagelig ikke like "enkelt" for deg.

Prinsesse Grønn

22.11.2009 kl.12:37

© Mariann Johansen: Det er skremmende når man ikke har det godt i kroppen, men føler man egentlig har det bra i sjela - så klarer dette likevel å blande seg så man omtrent kan begynne å lure på om man er både syk og psyk...

Jeg er jo EGENTLIG ikke ensom. Jeg har jo knallgod støtte i menneskene jeg har rundt meg. Men likevel er det ensomt å kjempe mot smerter. Egentlig en vanskelig og svært innviklet situasjon. Og siden jeg ikke kan kvitte meg med ryggen min må jeg finne andre ting som gjør det mulig å leve et godt liv for min del.

Så flott at du kom deg ut av ensomheten. Døde forhold er virkelig ikke noe å hige etter.

Mariann Johansen ♫♥♫

22.11.2009 kl.13:43

I mitt tilfelle ble nok kroppen påvirket av å ikke ha det bra psykisk - fordi jeg bodde sammen med en forstyrret person. Under svangerskapene derimot, var det omvendt, kroppen fungerte ikke, og derfor ble jeg deprimert - ganske dypt deprimert også, ser jeg i ettertid.

Det er slitsomt å ikke ha det bra, uansett hva som gjør det. Som du sier, man blir ensom av det. Håper det ordner seg for deg etterhvert og at du får den behandlingen du trenger. :)

Skriv en ny kommentar

hits