Michael Jackson.

Jeg er svært fascinert over fenomenet Michael Jackson.
Alle mener visst noe om denne legenden. Og slett ikke alle mener positive ting om han.
Det man gjerne er enig i, på tvers av meninger og synspunkter er at mannen var et musikkgeni.
Han hadde mer enn litt peiling på det han holdt på med. Jeg kjenner at jeg faktisk blir litt sentimental av å høre på sangene hans og se videoer fra konserter rundt om i den store verden.


(Helt nydelig. Virkelig.)

Michael var et av mine første møter med musikken. Jeg forelsket meg i han da jeg var lita jente. Som så mange andre var jeg bergtatt av den fantastiske musikken og ikke minst av den gjennomført gode mannen som sang seg inn i så mange hjerter. For meg var han mitt første store idol. Og jeg husker hvor mye jeg drømte om å treffe han!
Jeg har ikke vært på konsert med Michael. Men jeg føler det nesten som jeg har det. Jeg og lillesøster så på konsertopptak på vhs til vi ble firkanta i øynene. Vi fikk aldri nok.
I senere tid har jeg verdsatt musikken hans, sett på sanger som gode minner. Rett og slett fordi han var en del av min oppvekst. Min trygge og gode oppvekst.
Selv om jeg ikke er blodfan eller har fulgt medieoppslag og lignende veldig tett så har jeg i allefall ikke vært i tvil om en ting, nemlig at han kunne ikke ha skadet barn. Han var et barn selv. Et barn som mistet barndommen sin og var nødt til å være voksen alt for tidlig. Personlig tror jeg det er grunnen til at han alltid hadde barn rundt seg. Han var rett og slett bare et barn i en voksen kropp:


(Jeg også vil ha vannkriig!)

Det er utrolig hvor enormt mye en mann kan bety for så utrolig mange. Michael tok tak i ting. Viktige ting som var og er horribelt galt i vår verden. Han brukte videoene sine til å få fram et budskap. Han var ikke bare en popkonge, han var en som ønsket å forandre verden vi lever i. Jeg fryder meg fortsatt over å se videoer av han på nett. Og sangene hans gjør meg varm i hjertet. Sånn musikk vokser ikke på trær. Det er skatter man må ta med seg videre. Så kongen aldri dør.


(Ok, denne sliter jeg til tider veldig med å se. Den er så rå. Og trist. Og fæl. Og vakker.)

2 kommentarer

nanosekunder

09.11.2009 kl.13:31

Jeg husker jeg begynte å gråte hver gang jeg så videoen til Earth Song når jeg var liten. Nå gråter jeg ikke lenger, men det er ikke langt unna.

Prinsesse Grønn

09.11.2009 kl.14:01

nanosekunder: Den er et kunstverk. Et slikt kunstverk som får hjertet til å svulme av tristhet, uansett hvor uendelig vakkert det er.

Skriv en ny kommentar

hits