Usynlig.

DET USYNLIGE BARNET
(av Tove Janson)

En mrk regnvrskveld satt Mummifamilien rundt verandabordet og renset sopp. Hele bordet var dekket av gamle aviser og midt p stod parafinlampen. Men det var mrkt i alle kroker.

- My har plukket pepperrisker igjen, sa Mummipappa. ? I fjor plukket hun fluesopp.

- Vi fr hpe det blir kantareller til neste r, sa Mummimamma. ? Eller i hvert fall vinrde kremler.

- Det er alltid fint leve i hpet, bemerket Lille My og kniste for seg selv.

De fortsatte rense i fredelig taushet.

Plutselig hrte de noen lette slag p ruten, og uten vente kom Too-tikki inn p verandaen og ristet vannet av regnfrakken. S holdt hun dren pen og lokket ut i regnet: ? Kom, kom.

- Hvem er det du har med deg, spurte Mummitrollet.

- Det er Ninni, sa Too-tikki. ? Ungen heter Ninni. Hun holdt dren pen enda en stund og ventet. Ingen kom.

- Vel, sa Too-tikki og trakk p skuldrene. ? Hun kan jo holde seg der ute hvis hun er s sjenert.

- Men blir hun ikke vt, spurte Mummitrollets mamma.

- Jeg vet ikke om det gjr s mye nr man er usynlig, svarte Too-tikki og gikk bort og satte seg ved bordet. Familien holdt opp rense og ventet p en forklaring.

- Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok, sa Too-tikki og spiste en ryksopp som lignet en st liten snball. ? Vel. Denne Ninni ble skremt p en gal mte av en tante som hadde tatt seg av henne enda hun ikke var glad i henne. Jeg har truffet tanten og hun var nifs. Ikke sint, skjnner dere, sinne kan en forst. Hun var bare iskald og ironisk.

- Hva er ironisk, spurte Mummitrollet.

- Vel, tenk deg at du snubler p en sleipsopp og detter midt opp i den rensede soppen, sa Too-tikki. ? Det naturlige ville jo vre at mammaen din ble sint. Men nei, det blir hun ikke. I stedet sier hun, kjlig og knusende: Jeg forstr at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville vre takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten. Snn, omtrent.

- Fy, s vemmelig, sa Mummitrollet.

- Ja, ikke sant, sa Too-tikki. ? Og det var akkurat snn denne tanten pleide gjre. Hun var ironisk fra morgen til kveld, og til slutt begynte ungen blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne man ikke se henne i det hele tatt. Tanten gav henne til meg og sa at hun virkelig ikke kunne ta seg av slektninger som hun ikke engang kunne f ye p.

- Og hva gjorde du med tanten, spurte My med ynene p stilker. ? Du julte henne vel opp?

- Det lnner seg ikke med ironiske mennesker, sa Too-tikki. ? Jeg tok Ninni med meg hjem. Og n har jeg tatt ungen med meg hit for at dere skal gjre henne synlig igjen.

Det ble en liten pause.

Bare regnet plasket p verandataket. Alle stirret p Too-tikki og tenkte.

- Sier hun noe, spurte Mummipappa.

- Nei. Men tanten har hengt en bjelle rundt halsen p henne for vite hvor hun er.

Too-tikki reiste seg og lukket opp dren igjen.
- Ninni! ropte hun ut i mrket.

Den svale og kjlige lukten av hst kom inn p verandaen, og en firkant av lys falt p det vte gresset. Om en stund begynte en bjelle klinge der ute, nlende ? lyden kom opp trappen og forsvant. Et stykke over gulvet hang en liten slvbjelle i luften p et svart bnd. Ninni hadde tydeligvis meget tynn hals.

- Jaha, sa Too-tikki. ? Dette er din nye familie. De er litt dumme av og til, men stort sett noks hyggelige.

- Gi ungen en stol, sa Mummipappa. ? Kan hun rense sopp? ? jeg vet ingenting om Ninni, forsikret Too-tikki. ? jeg bare tok henne med hit. N har jeg litt annet gjre. Kom innom en dag og fortell hvordan det gr. Hei slenge.

Da Too-tikki hadde gtt, satt familien helt stille og stirret p den tomme stolen og slvbjellen. Etter en stund lftet en av kantarellene seg langsomt i luften. Granbar ogjord ble pirket bort av usynlige hender, og til slutt ble soppen skret i smbiter og svevde ned i sklen. En ny sopp seilte opp i luften.

- Spennende! sa My imponert. ? Prv gi henne noe spise. Jeg skulle ha lyst til se om det synes nr det farer ned i magen.

- Kan dere begripe hvordan vi skal f henne synlig igjen, utbrt Mummipappa bekymret.

- Burde vi g til en doktor?

- Det tror jeg ikke, sa Mummimamma. ? Kanskje hun gjerne vil vre usynlig en stund. Too-tikki sa at hun er sjenert. Jeg tror det er best la ungen vre i fred til vi finner p noe bedre.

Og slik ble det.

Mummimamma redde opp til Ninni i det stre kvistvrelset som tilfeldigvis stod tomt. Slvbjellen klang etter henne oppover trappen, det minte Mummimamma om katten som hadde bodd hos dem en gang. Ved siden av sengen la Mummimamma eplet, saftglasset og de tre stripete sukkertyene som ble delt ut til alle sammen nr de skulle legge seg. S tente hun et lys og sa:

- N skal du sove, Ninni. Sov s lenge som mulig. j eg setter morgenkaffen under kaffevarmeren s holder den seg varm. Og hvis du blir redd eller vil noe, s kan du bare komme ned og klinge.

Mummimamma s teppet lfte seg og bli liggende i en bitte liten kul. Det ble en grop i hodeputen. Hun gikk ned og fant fram mormors gamle notater om Ufeilbarlige Huskurer. Det onde ye. Middel mot melankoli. Forkjlelse. Nei. Mummimamma bladde og lette. Endelig fant hun et notat som mormor hadde skrevet etter at skriften hennes var blitt temmelig skjelvende. ? Hvis ens venner blir tkete og vanskelige se. Der. Takk og pris. Mummimamma leste igjennom oppskriften som var noks komplisert. S satte hun i gang med rre sammen en huskur til lille Ninni.

Bjellen kom klingende ned trappen, et trinn av gangen, en liten pause mellom hvert trinn. Mummitrollet hadde ventet p den hele morgenen.

Men det var ikke slvbjellen som var det mest spennende i dag. Det var fttene. Ninnis ftter som kom nedover trappen, bittesm og med engstelige tr som var tett sammenklemt. Det var bare fttene som syntes, og det s nifst ut. Mummitrollet gjemte seg bak kakkelovnen og stirret som forhekset p disse fttene som gikk ut p verandaen. N drakk hun kaffe. Koppen lftet og senket seg. Hun spiste smrbrd med marmelade. Koppen seilte alene ut p kjkkenet og ble vasket og stilt p plass i skapet. Ninni var et meget ordentlig lite barn.

Mummitrollet for ut i hagen og skrek: ? Mamma! Hun har ftt ftter! Fttene synes!

Det var det jeg visste, tenkte Mummimamma oppe i epletreet. Mormor kunne sine ting, hun. Det var virkelig smart av meg blande huskuren i kaffen til Ninni.

- Fint, sa Mummipappa. ? Og enda bedre blir det nr vi fr se nesen hennes. Jeg blir p en mte litt nedsltt av prate med folk som ikke synes. Og ikke svarer.

- Psst, sa Mummimamma advarende. Ninnis ftter stod i gresset mellom nedfallseplene.

- Hei Ninni, skrek My. ? Du har sovet som en gris. Nr viser du nesen? Du m sannelig se noks fl ut siden du m gjre deg usynlig.

- Hysj, hvisket Mummitrollet, ? hun blir sret. Han svinset bort til Ninni og sa:

- Ikke bry deg om My. Hun er hardkokt. Du er helt trygg her hos oss. Du skal ikke tenke p den vemmelige tanten engang. Hun kan ikke komme og ta deg ?

I samme yeblikk bleknet Ninnis ftter, og det var s vidt de kunne skimtes i gresset.

- Elskling, du er et fjols, sa Mummimamma ergerlig. ? Du m da begripe at du ikke skal minne ungen om det der. Plukk epler og ikke tys snn.

De plukket epler.

Ninnis ftter ble tydeligere igjen etter hvert og klatret opp i et tre.

Det var en nydelig hstmorgen, det var litt kaldt p nesen i skyggen, men i solen var det nesten sommer. Alt var vtt etter regnet om natten og hadde sterke lysende farger. Da al. plukket ned (eller ristet ned), bar Mummipappa ut den strste eplekvernen, og de satte i gang med lage eplemos.

Mummitrollet sveivet, og Mummimamma fylte p, og Mummipappa bar syltetykrukkene opp p verandaen. Lille My satt oppe i treet og sang Den store eplesangen.

Plutselig var det noe som knaste.

Midt i hagegangen l en stor eplemoshaug som var helt tagget av glasskr. Og ved siden av, Ninnis ftter som bleknet og forsvant i en fart
- Jaha, sa Mummimamma. ? Det var akkurat den krukken som vi pleier gi til humlene. N slipper vi bre den ned p engen. Og mormor sa alltid at skal det vokse noe opp av jorden m man gi den en presang om hsten.

Ninnis ftter kom tilbake og over dem, tynne ben. Over bena kunne man s vidt skimte en brun kjolekant.

- Jeg ser bena hennes! skrek Mummitrollet. ? Gratulerer, sa Lille My og kikket ned fra epletreet. ? Du kommer deg. Men Hufsa m vite hvorfor du har snusbrun kjole.

Mummimamma nikket for seg selv og tenkte p sin kloke mormor og hennes huskur.

Ninni trasket etter dem hele dagen. De vente seg til bjellen som fulgte etter dem, og syntes ikke det var s rart med Ninni lenger.

Da kvelden kom, hadde de nesten glemt henne. Men da alle hadde gtt og lagt seg, fant Mummimamma fram et rosenrdt sjal fra skuffen sin og sydde en liten kjole. Da den var ferdig, bar hun den opp til kvistvrelset hvor lyset var slukket og la den forsiktig p en stol. S faldet hun en bred hrslyfe av stoffet som var igjen.

Mummimamma hadde det forferdelig morsomt. Det var akkurat som sy dukkeklr igjen.

Og det morsomste var at hun ikke engang visste om dukken hadde lyst eller mrkt hr.

Neste dag hadde Ninni p seg kjolen. Hun var synlig helt opp til halsen og kom ned til morgenkaffen og neide og pep:

- Tusen takk.

Familien ble helt ute av seg og s sjenerte at de ikke kunne finne p noe si. Og dessuten visste de ikke ordentlig hvor de skulle se nr de snakket til Ninni.

Selvflgelig prvde de feste blikket et stykke ovenfor bjellen, der de antok at Ninnis yne var. Men rett som det var, gled blikket nedover og festet seg p noe som var synlig. Og det virket litt uhflig.

Mummipappa kremtet. ? Det var jo morsomt se, begynte han, ? at du synes litt mer i dag, lille Ninni. Jo mer vi ser, jo gladere vi blir?

My lo hyt og dunket skjeen i bordet. ? Det var fint at du har begynt snakke, sa hun. ? Hvis du n har noe du skulle ha sagt. Kan du noen morsomme leker?
- Nei, pep Ninni. ? Men jeg har hrt at det er noen som pleier leke.

Mummitrollet var henrykt. Han bestemte seg for lre Ninni alle de lekene han kunne.

Etter kaffen gikk de ned til elven alle tre og satte i gang. Men det viste seg at Ninni var helt umulig. Hun neide og knikset og sa alvorlig ja vel og s morsomt og naturligvis, men de hadde en sterk flelse av at hun lekte for vre hflig og ikke for ha det morsomt.

- Men lp n da vel! skrek My. ? Kan du ikke hoppe engang! De tynne bena til Ninni lp og hoppet lydig. S stod hun stille igjen med hengende armer. Den tomme halsutringningen ovenfor bjellen s merkelig hjelpels ut.

- Venter du p ros, hva! skrek My. ? Har du ikke noe fart i deg! Vil du jeg skal gi deg juling, kanskje?

- Helst ikke, pep Ninni forknytt.

- Hun kan ikke leke, mumlet Mummitrollet og var helt betuttet.

- Hun kan ikke bli sint, sa Lille My. ? Det er det som er i veien med henne. Hr her, fortsatte My og gikk tett innp Ninni og s truende p henne, ? du fr aldri ditt eget ansikt fr du har lrt slss. Tro meg.

- Ja vel, sa Ninni og rygget forsiktig bakover.

Det ble ikke noe bedre.

Til slutt holdt de opp prve lre Ninni leke. Morsomme historier likte hun heller ikke. Hun lo aldri p riktig sted. Hun lo ikke i det hele tatt. Og det virket nedslende p dem som fortalte. S de lot henne vre i fred.

Dagene gikk, og Ninni hadde fremdeles ikke noe ansikt. De vente seg til alltid se hennes rosenrde kjole vandre etter Mummitrollets mamma. S snart Mummimamma stanset, holdt bjellen opp klinge, nr hun gikk videre, satte den i gang igjen. Et stykke ovenfor kjolen vippet en stor rosenrd slyfe i luften. Det s litt rart ut.

Mummimamma fortsatte helle mormors huskur i Ninni, men det hendte ingenting. S lot hun det vre, og tenkte at folk har vel klart seg uten hode fr, og kanskje Ninni ikke var noe srlig pen.

N mtte hver og en selv tenke seg hvordan hun s ut, og det kan innimellom virke oppkvikkende p et vennskap.

En dag gikk hele familien gjennom skogen ned til sandstranden for trekke opp bten for vinteren. Ninni klang etter dem som hun pleide, men da de kom ned til havet, brstoppet hun. S la hun seg ned p magen i sanden og begynte pipe.

- Hva er det i veien med Ninni? Er hun redd for noe? spurte Mummipappa.

- Kanskje hun aldri har sett havet fr, sa Mummimamma. Hun byde seg ned og hvisket sammen med Ninni. S reiste hun seg igjen og sa:

- Nei, det er frste gang. Ninni synes at havet er for stort.

- Av alle idiotiske unger, begynte Lille My, men Mummimamma s strengt p henne og sa: ? Idiotisk kan du vre selv. N trekker vi opp bten.

De gikk ut p bryggen til badehuset der Too-tikki bodde og banket p.

- Hei, sa Too-tikki, ? hvordan gr det med det usynlige barnet?

- Det er bare ansiktet som mangler, svarte Mummipappa.

- Akkurat n er hun litt ute av seg, men det gr vel over. Kan du hjelpe oss litt med bten?

- S klart, sa Too-tikki.

Da bten var trukket i land og l med kjlen i vret, hadde Ninni ruslet ned til vannkanten og stod helt stille p den vte sanden. De lot henne vre.

Mummimamma satte seg p bryggen og kikket ned i vannet.

- Fy s kaldt det ser ut, sa hun. Og s gjespet hun litt og la til at det var veldig lenge siden det hadde hendt noe spennende.

Mummipappa blunket til Mummitrollet, skar en forferdelig grimase og begynte langsomt snike seg bort til Mummimamma bakfra.

Han hadde naturligvis ikke tenkt kaste henne p sjen snn som han pleide da hun var ung. Kanskje ikke skremme henne engang, bare more ungene litt.

Men fr han hadde rukket helt fram, hrtes et hyl, et rdt lyn for over bryggen, Mummipappa skrek som en gris og mistet hatten i vannet. Ninni hadde boret de sm usynlige tennene sine i Mummipappas hale, og de var skarpe.

- Bravo, bravo! skrek My. ? Jeg kunne ikke ha gjort det bedre selv!
Ninni stod p bryggen med et rasende lite fjes med oppstopper under en rd pannelugg. Hun freste til Mummipappa som en katt.

- Du vger ikke kaste henne ned i det store nifse havet! skrek hun. ? Hun synes, hun synes! skrek Mummitrollet.

- Hun er jo st!

- Passe st, sa Mummipappa og underskte sin skamferte hale. ? Det er det dummeste, tpeligste, mest vanvittig oppdratte barn jeg noen gang har sett, med eller uten hode.

Han la seg ned p bryggen og prvde fiske opp hatten med en stokk. Men hvordan det n var, s gled han og ramlet p hodet uti.

Han kom opp igjen med en gang, stod p bunnen med nesen over vannet, og rene var fulle av gjrme.

- ! skrek Ninni. ? s gy! Nei s vidunderlig!

Og hun lo s hele bryggen ristet.

- Hun har visst aldri ledd fr, sa Too-tikki forblffet. ? Jeg synes dere har forandret ungen s hun er blitt verre enn Lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes.

- Det kan vi utelukkende takke mormor for, sa Mummimamma.

 

 

Nydelige historien. <3

 

 

page011

Det er flt vre usynlig.
ikke bli sett er forferdelig
Man forsvinner.
Til man ikke er mere.

Det er s viktig.
At folk ser den man er.
bli sett, uansett humr.
S man kan vre seg selv
P godt. Og p vondt.

Har du noen rundt deg som er usynlig?
Gjr noe med det.

Er du usynlig?
Her har du en klem fra meg:

love105

7 kommentarer

Trude

28.10.2009 kl.15:49

, den der hadde p film nr va lita! herreguud nu fikk lyst til vre 6 r igjen..!

Prinsesse Grnn

28.10.2009 kl.16:57

Trude: Det e ei s nydeli fortelling. <3 Kan f vr 6 r lamme d?

kiaya

28.10.2009 kl.21:51

Den historien er s vakker <3

Prinsesse Grnn

28.10.2009 kl.22:02

kiaya: Jaaa. Jeg fikk s utrolig klump i halsen av den. <3

Veronica J

04.11.2009 kl.17:46

Den der leste en fyr i klassen min hyt da vi hadde fagseminar. demmes gruppe hadde om ensomhet og hadde fokusert p barn av psykisk syke. Har sedd filmen for mange r sia, men tenkte ikke over budskapet da. En nydelig historie, med et viktig budskap.

Prinsesse Grnn

04.11.2009 kl.19:57

Veronica J:Ja, det er ei ufattelig fin historie. Den traff meg midt i hjertet. S viktig budskap i ei s lita fortelling. <3

Sylvia - InterPals

19.03.2013 kl.00:07

Den historien som fikk meg til fle meg redd fordi jeg syntes hu jenta var s skummel mens ho var fortsatt ganske s usynlig. ;-) Men s gikk det bra til slutten, og da var det ikke s skummelt mer. :-) Naturligvis er det en fin historie.

Skriv en ny kommentar

hits