Kronisk.

life061

Endelig virker det som at ting faller på plass i mitt liv også. Jeg trengte visst bare god støtte og litt positiv tankegang.
UNN skal ha enorm takk for at de nå stiller opp 100% for meg. Det gjør situasjonen min så mye bedre når jeg faktisk har fagfolk rundt meg som vet hva de snakker om. Jeg vet også at jeg er svært heldig som har mulighet til å få så tett oppfølging. Og jeg er virkelig takknemlig til tusen.

Sprøytene ser ut til å ha effekt på meg. Og folka mine på UNN virker svært positive til å fortsette den behandlingen. Så får vi krysse fingrene for at ting bedrer seg mer jo flere sprøyter jeg får. Det gjør så vondt når jeg blir stukket at jeg kunne drept en hel verden der og da. Men jeg biter tenna sammen og ber om en pustepause innimellom - så går også det bra. Men det er verdt all smerte i verden når jeg etterpå kan sette meg i godstolen på venterommet og kjenne på bedøvelsen som gir meg noen timer smertefrihet. Og så kommer tiden der jeg venter på når kortisonblandingen begynner å funke - og ikke minst hvor lenge effekten vil være der.

Jeg lærer nå hvordan jeg skal tenke om meg selv og ryggen min uten å drukne i bekymring og frustrasjon. Jeg har fått høre at jeg har lov til å være bitter. Jeg tror jeg innimellom trenger å være bitter. Men jeg får dårlig samvittighet og føler meg litt teit når jeg lar bitterheta snike seg inn. Det er bare så vanskelig å være positiv og på topp til enhver tid. Spesielt på dager der jeg så gjerne skulle gjort annet enn å ha vondt. Spesielt på dager der jeg virkelig vil være som andre på min alder. Jeg har ikke lyst å ha kroniske smerter. Men jeg har det. Jeg jobber hardt med å akseptere min egen situasjon, selv om det er utrolig vanskelig.

Det er godt at jeg har fine mennesker rundt meg. Sånne som skjønner. Slike som gjør at jeg smiler i hjertet mitt, selv på dager der jeg helst vil grave meg ned. Slike som kjæresten. Og venner. Og min elskede familie. Mine skatter.
De overskygger heldigvis idiotene som ikke viser noen forståelse, de som er intetanende nok til å sparke folk som allerede ligger nede.
JEG vet hva jeg sliter meg i hverdagene. Jeg vet hvor vanskelig selv de enkleste ting kan være. Jeg vet hvor hardt det er å konstant være full av smerter. Jeg er på vei til å lære meg å DRITE I ALLE SOM IKKE VIL MEG VEL. Det tar bare litt tid. Rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å akseptere at folk kan være så frekke og udugelige. Men. Dem om det.

Uføretrygden er forresten i boks. Fra og med første i tolvte. For meg er dette en personlig seier. Nå. Det har det ikke alltid vært. Da det tidligere ble snakket om uføretrygd ble jeg lettere rabiat og nektet plent. Men jeg har etter det innsett hvor mye jeg virkelig må streve med denne ryggen - og da er det greit at den økonomiske situasjonen etter forholdene er stabile.... Så skal jeg nok komme meg ut i jobb med tiden. Og jeg GLEDER meg.

Har også fått hjelpemidler her hjemme. Jeg har en arbeidsstol som gjør matlaging og oppvask enklere. En dusjstol vil hjelpe meg slik at jeg på elendige dager også kan bli ren. Og jeg har en klipestavting som jeg kan plukke ting opp av gulvet med. Så jeg slipper å bøye meg for mye. Sånn for å nevne noe. Jeg har sett det som et nederlag å måtte ha slike hjelpemidler tilgjengelig. Men nå ser jeg hvor flott det er å ha små ting som virkelig gjør min hverdag lettere. Hvorfor slite med alt mulig når jeg ikke må?

Jeg vil bare si at om noen av dere som leser dette har spørsmål om det jeg sliter med eller min hverdag, så må dere ikke være redde for å stille spørsmål. Jeg er ikke så veldig skummel. Og det er bedre å spørre enn å anta. Det er så utrolig dumt å dømme om man ikke har fakta på bordet....

Nå skal jeg puste ut litt. En tur i skogen i går straffer seg i dag. Men sånn er det bare. Og verdt det var det iallefall. Jeg nekter å slutte å leve på grunn av smerter. Jeg gir IKKE opp.

life043

Én kommentar

isprins

21.09.2009 kl.10:17

Syns ikke at du er skummel i det hele tatt jeg ;)

Skriv en ny kommentar

hits