Kronisk.

life061

Endelig virker det som at ting faller p plass i mitt liv ogs. Jeg trengte visst bare god sttte og litt positiv tankegang.
UNN skal ha enorm takk for at de n stiller opp 100% for meg. Det gjr situasjonen min s mye bedre nr jeg faktisk har fagfolk rundt meg som vet hva de snakker om. Jeg vet ogs at jeg er svrt heldig som har mulighet til f s tett oppflging. Og jeg er virkelig takknemlig til tusen.

Sprytene ser ut til ha effekt p meg. Og folka mine p UNN virker svrt positive til fortsette den behandlingen. S fr vi krysse fingrene for at ting bedrer seg mer jo flere spryter jeg fr. Det gjr s vondt nr jeg blir stukket at jeg kunne drept en hel verden der og da. Men jeg biter tenna sammen og ber om en pustepause innimellom - s gr ogs det bra. Men det er verdt all smerte i verden nr jeg etterp kan sette meg i godstolen p venterommet og kjenne p bedvelsen som gir meg noen timer smertefrihet. Og s kommer tiden der jeg venter p nr kortisonblandingen begynner funke - og ikke minst hvor lenge effekten vil vre der.

Jeg lrer n hvordan jeg skal tenke om meg selv og ryggen min uten drukne i bekymring og frustrasjon. Jeg har ftt hre at jeg har lov til vre bitter. Jeg tror jeg innimellom trenger vre bitter. Men jeg fr drlig samvittighet og fler meg litt teit nr jeg lar bitterheta snike seg inn. Det er bare s vanskelig vre positiv og p topp til enhver tid. Spesielt p dager der jeg s gjerne skulle gjort annet enn ha vondt. Spesielt p dager der jeg virkelig vil vre som andre p min alder. Jeg har ikke lyst ha kroniske smerter. Men jeg har det. Jeg jobber hardt med akseptere min egen situasjon, selv om det er utrolig vanskelig.

Det er godt at jeg har fine mennesker rundt meg. Snne som skjnner. Slike som gjr at jeg smiler i hjertet mitt, selv p dager der jeg helst vil grave meg ned. Slike som kjresten. Og venner. Og min elskede familie. Mine skatter.
De overskygger heldigvis idiotene som ikke viser noen forstelse, de som er intetanende nok til sparke folk som allerede ligger nede.
JEG vet hva jeg sliter meg i hverdagene. Jeg vet hvor vanskelig selv de enkleste ting kan vre. Jeg vet hvor hardt det er konstant vre full av smerter. Jeg er p vei til lre meg DRITE I ALLE SOM IKKE VIL MEG VEL. Det tar bare litt tid. Rett og slett fordi jeg ikke helt klarer akseptere at folk kan vre s frekke og udugelige. Men. Dem om det.

Ufretrygden er forresten i boks. Fra og med frste i tolvte. For meg er dette en personlig seier. N. Det har det ikke alltid vrt. Da det tidligere ble snakket om ufretrygd ble jeg lettere rabiat og nektet plent. Men jeg har etter det innsett hvor mye jeg virkelig m streve med denne ryggen - og da er det greit at den konomiske situasjonen etter forholdene er stabile.... S skal jeg nok komme meg ut i jobb med tiden. Og jeg GLEDER meg.

Har ogs ftt hjelpemidler her hjemme. Jeg har en arbeidsstol som gjr matlaging og oppvask enklere. En dusjstol vil hjelpe meg slik at jeg p elendige dager ogs kan bli ren. Og jeg har en klipestavting som jeg kan plukke ting opp av gulvet med. S jeg slipper bye meg for mye. Snn for nevne noe. Jeg har sett det som et nederlag mtte ha slike hjelpemidler tilgjengelig. Men n ser jeg hvor flott det er ha sm ting som virkelig gjr min hverdag lettere. Hvorfor slite med alt mulig nr jeg ikke m?

Jeg vil bare si at om noen av dere som leser dette har sprsml om det jeg sliter med eller min hverdag, s m dere ikke vre redde for stille sprsml. Jeg er ikke s veldig skummel. Og det er bedre sprre enn anta. Det er s utrolig dumt dmme om man ikke har fakta p bordet....

N skal jeg puste ut litt. En tur i skogen i gr straffer seg i dag. Men snn er det bare. Og verdt det var det iallefall. Jeg nekter slutte leve p grunn av smerter. Jeg gir IKKE opp.

life043

n kommentar

isprins

21.09.2009 kl.10:17

Syns ikke at du er skummel i det hele tatt jeg ;)

Skriv en ny kommentar

hits