Så var man her igjen.

Jeg skal til Tromsø. Forhåpentligvis kommer jeg hjem om tre uker med ny giv og et pågangsmot som enhver kan misunne meg. Jeg skal nemlig til mitt kjære Kurbad. Sist jeg var der ble det begynnelsen på en sommer i tosomhet med naturen. Jeg forelsket meg i naturens stille storhet. Lullet meg inn i Jo Nesbø og vakre farger og sommervinder som strøk meg på kinnet. Og gikk på en solid smell da jeg av god grunn kjente på noe som ikke stemte i ryggen i høst. Dette noe viste seg å være mitt hittils største prolaps. Et slikt et som man helst burde operert. Men, heldigvis ble operasjonen surret bort i Tromsøs byråkrati og sommel.
Jeg sitter nå med en sær smak i munnen. Og tror ikke smaken er fra salaten jeg nettopp har trykket i meg. Jeg gruer meg bare. Og jeg gleder meg litt. Og jeg liker ikke gruingen. Sist var Kurbadet så bra for meg. Og jeg visste ikke hvilke godord jeg skulle bruke om denne fantastiske plassen som gav meg så enormt mye. Nå er jeg redd det ikke skal bli like bra. Redd det skal bli en skuffelse. Slik jeg har det nå er skuffelsen og nederlaget det som skremmer meg mest.
Jeg er sterk. Så mye sterkere enn så mange andre. Ikke nødvendigvis fysisk. Men psyken min har trengt styrke. Og har fått det. Gjennom kjærlighet. Respekt. Aksept. Gode ord og deilige følelser. Men for meg selv er dette for vanskelig.
Så jeg tar avstand til meg selv. Og ser meg selv utenfra. Og jeg liker slettes ikke det jeg ser. Jeg ser smertene så klart akkurat nå. Smerter jeg ikke unner min verste fiende. Om jeg nå hadde hatt noen verste fiende.
Jeg håper Kurbadet det blir i nærheten av det det var. Virkelig. Håper. Og krysser alt som kan krysses.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits